Frykten for de andres frihet

Kan man være mot demokrati i Den arabiske verden fordi man er uenig i hvordan folk bruker friheten sin?

DEMOKRATIKVALER: Artikkelforfatteren går til angrep på Walid al-Kubaisi, Unni Wikan og Halvor Foslis uttrykte skepsis mot demokrati i Egypt. Foto: nut Falch, Scanpix / Erlend Aas, Scanpix / Senterpartiet
DEMOKRATIKVALER: Artikkelforfatteren går til angrep på Walid al-Kubaisi, Unni Wikan og Halvor Foslis uttrykte skepsis mot demokrati i Egypt. Foto: nut Falch, Scanpix / Erlend Aas, Scanpix / Senterpartiet Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Tilsynelatende har Vesten forholdt seg såpass romslig og oppmuntrende til Den arabiske våren at man skulle tro frihet og demokrati alltid har vært siktemålet for Vestens politikk i Midtøsten. Men realhistorien er mye mer sammensatt. I motsetning til engasjementet for demokrati andre steder i verden, har Europa og USA etter den kalde krigen tillatt den arabiske verden å få eksistere innenfor sitt helt egne univers. Kamp for menneskerettigheter og demokrati har vært lavt prioritert, og fullstendig underordnet geopolitikk og strategiske oljeinteresser. Selv journalister, Pen og Amnesty har vært mindre engasjert i Den arabiske verden enn andre steder. I den grad man har engasjert seg, har kritikken i hovedsak vært rettet mot Islam og islamismen, og ikke i retning av det som alltid har vært den dødeligste formen for undertrykkelse i den arabiske verden: den repressive og autoritære statsmakten i Egypt, Syria og andre steder.

Med den arabiske våren har det inntruffet et historisk skifte. Det er ikke lenger gangbar utenrikspolitisk valuta å tilby arabiske eliter full politisk immunitet. Ikke engang realpolitikkens største fanebærere - folk som Henry Kissinger - mener nå at den demokratiske utviklingen kan eller bør stagges. Men samtidig med dette skiftet i vestlig utenrikspolitikk, synes en ny form for demokratibekymring nå å være på frammarsj. Denne gangen ikke fra vestlige utenrikspolitikere, men, overraskende nok, fra intellektuelle og akademiske miljøer. Det siste året har det faktisk vært sånn at man som avisleser har følt behov for å gni seg i øynene. En rekke lærde, kloke mennesker - flere med lang livserfaring fra Midtøsten - har etablert seg som kritikere av Den arabiske våren. De har gått inn for å bevare status quo i Egypt - ikke fordi de ikke tror på demokratiske institusjoner som sådan, men fordi de frykter at unge mennesker skal løpe av sted med sin nyvunne demokratiske frihet og gi makten til politiske bevegelser som står oss fremmed.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer