PSEUDONYM: Det er mange grunner til å anonymisere seg, selv om man ikke skriver noe brennbart.        Illustrasjonsfoto:  Geir Bølstad / Dagbladet
PSEUDONYM: Det er mange grunner til å anonymisere seg, selv om man ikke skriver noe brennbart. Illustrasjonsfoto: Geir Bølstad / DagbladetVis mer

Frykten for det pseudonyme

Faktabasert mediekritikk bør kunne slippe til, også under pseudonym.

Meninger

I VG 22.3. angriper Anders Giæver meg og de redaksjonene som lar meg skrive en mediekritisk spalte under fast pseudonym - noe han mener «underminerer» viktige ytringsfrihetsprinsipper.

To uavhengige redaksjoner, samt Fritt Ord, har stadfestet at de mener jeg har særskilte og nødvendige grunner til å skrive pseudonymt (og har sjekket at jeg ikke har skjulte bindinger), men Giæver er ikke tilfreds og etterlyser mer innsyn i det konkrete grunnlaget. Å ønske en tydeligere skissering av grunnene, er forståelig. Men å ikke makte å se for seg at det kan finnes mulige legitime grunner (som samtidig ikke kan detaljeres uten å undergrave selve pseudonymiteten), synes jeg vitner om sviktende forestillingsevne.

For å ta bare ett mulig eksempel: Nylig gikk store deler av kommentariatet i metaforisk fakkeltog for Max Hermansens rett til å ytre seg uten at det påvirket hans ansettelsesforhold, og advarte mot faren for at kontroversielle ytringer kan få urettmessige konsekvenser for folks privatsituasjon.

Giæver påpeker ganske riktig at mine tørre faktasjekker ikke inneholder noen form for ytterliggående synspunkter - men overser tilsynelatende at det hjelper lite om dine utsagn er ukontroversielle i mainstream, dersom de vekker irrasjonelt sinne hos de enkeltpersoner som har direkte og avgjørende innflytelse på din livssituasjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Giæver hopper også bukk over alle de andre pseudonymene som sporadisk opptrer i norske medier - senest sist oktober på kronikkplass i VG.

Jo da, det ville vært å foretrekke dersom alle kunne selv ettergå mine mulige bindinger. Men når dette dessverre ikke er mulig, bør det fortsatt være relevant å lese mine artikler - gjennom kritiske briller, og med egen kontroll av de fakta som jeg legger frem, og som jeg bestreber meg på å kildebelegge grundig. 

Når pressen ukritisk gjengir usignerte NTB-meldinger hver eneste dag, bør det også være rom for nøktern og faktabasert mediekritikk - selv fra folk som er nødt til å bruke pseudonym.

Det ville vært forfriskende dersom de som misliker min aktivitet kunne fokusert på substansen i mine tekster, og sett om de klarte å finne noen feil, usakligheter eller potensielle skjulte agendaer som svekker min troverdighet. Eventuelt kunne de ta den mediekritiske skjeen i egen hånd, og simpelthen gjøre meg overflødig ved at mediene selv eliminerer og avdekker sine feil.

Inntil dette skjer, tror jeg den offentlige debatten tross alt er robust nok til å fint overleve også én pseudonym spaltists deltagelse i den.

Kommentar om publiseringen:
Dette tilsvaret til Anders Giævers sterkt kritiske kommentar om meg i søndagens VG ble sendt til VG mandag formiddag, men de stilte som betingelse for publisering at jeg måtte utlevere mitt navn til én person i redaksjonen. Jeg gjorde det klart at dette ikke var aktuelt, og argumenterte for at det ville være helt absurd og paradoksalt dersom en avis kan angripe en konkret og identifisert enkeltperson for hans pseudonymitet - og så nekte ham å utøve sin tilsvarsrett med mindre han oppgir sitt fulle navn til samme avis. Jeg gjorde det også klart at jeg ville måtte publisere annensteds dersom vi ikke fikk avklart dette i løpet av mandagen.

Etter å ha snakket med min redaktør Helge Øgrim og fått garantier fra ham, bekreftet VGs debattredaktør at de ville gjøre et ekstraordinært unntak fra normal praksis og publisere uten å vite mitt virkelige navn.

Så, kl. 12:48 i dag, får jeg beskjed fra VGs politiske redaktør (som "ikke [var] her i går") om at min avtale med VG plutselig ikke gjelder lenger likevel og at hun må vite navnet mitt for å publisere mitt tilsvar. Jeg påpeker at det blir håpløst med en praksis som ville kunne gi enhver avis muligheten til å angripe konkrete pseudonyme personer og så bruke tilsvarsretten som brekkstang for å få innblikk i konfidensiell informasjon.

VG sto likevel fast på at de nektet meg tilsvar med mindre noen i redaksjonen fikk oppgitt mitt navn, og derfor måtte mitt innlegg publiseres her i stedet.

- Teksten er også publisert på Doremus' blogg