Presidentvalg i Russland

Frykten for et liv uten Putin

I morgen skal Vladimir Putin gjenvelges som Russlands president for seks nye år. Hvorfor er det en selvfølge, spør Morten Strand.

Kommentar

ST. PETERSBURG (Dagbladet): En filmsnutt som er laget for å få folk til å stemme i søndagens valg har blitt en stor hit på youtube. Den handler om en mann som før han legger seg natta før valgdagen sier til sin kone at det ikke har noen mening å stemme. Men i drømme kommer en svart mann på døra, og prøver på aggressivt vis å verve mannen til en krig. Så dukker sønnen opp med et rødt skjerf rundt halsen, som om han levde i Sovjetunionen og var blitt en liten kommunist. Og til slutt sitter en homoseksuell mann på kjøkkenet til den drømmende mannen, og filer neglene sine. Han er sendt av et statlig organ med ordre om at han skal bo i mannens leilighet, det er en rett han har som ny-skilt. Med disse tre marerittene våkner mannen, og styrter av sted for å stemme.

Filmen er komisk, men til tross for både rasistiske og homofobe undertoner, er innholdet alvorlig ment. Den forteller historien om at alle må bruke stemmeretten sin for å unngå det aller verste. Underforstått; bare høy valgdeltakelse og oppslutning om Putin kan redde Russland fra uløkka. Det er på en måte en realistisk fortelling. Den handler om frykten for et Russland uten Putin. Den frykten er i høyeste grad til stede under søndagens valg. Og den er Putins nærmeste allierte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tallenes tale er klare lenge før valget. Den russiske presidenten har tillit fra rundt 80 prosent av velgerne, og meningsmålinger forteller at rundt 70 prosent av velgerne vil stemme på ham. Selvsagt har Putins enestående posisjon å gjøre med at han kneblet oligarkene og tok kontroll over de nasjonale TV-stasjonene allerede i sin første periode. Selvsagt har det å gjøre med at den systemkritiske opposisjonen knebles, og at dens leder Aleksej Navalny nektes å stille til valg på grunn av en dom for svindel, som alt som finnes av menneskerettighetsorganisasjoner sier er politisk motivert. Og selvsagt har det å gjøre med at det alt fra Putins første tid ved makta ble lagt en plan for det «styrte demokrati», der det skulle holdes valg, men der det ikke skulle tillates noe reelt alternativ til Putin eller makta.

Det ser vi idag, der det med unntak for kommunisten Pavel Grudinin og den liberale lederen fra 1990-tallet, Grigorij Javlinskij, er politiske og intellektuelle lilleputter som får stille mot Putin. Det er både tragisk og komisk skue å følge de daglige debattene på statlig TV mellom kandidatene som «utfordrer» Putin i morgendagens valg. Velgerne har i realiteten ikke noe annet valg enn Putin. Det blir de minnet om hver dag, hvis de tar seg bryet med å følge debatten.

Det er i dette klimaet Putin ikke engang har drevet valgkamp. Jo, det var talen til nasjonen for litt over to uker siden, der Putin lovte økt levestandard for alle, og lanserte nye våpen som skulle forsvare fedrelandet. Og det var mange tusen til stede på en fotballstadion i Moskva i forrige uke, der Putin holdt en kort appell. Men han nedlater seg ikke til å drive tradisjonell valgkamp. Det er langt under hans verdighet i rollen som nasjonens samlende farsfigur.

Det er en rolle Putin spiller godt og troverdig. Med sitt konservative sosiale program, med homofobe og anti-feministiske føringer, og med vektleggingen av patriotisme og fedrelandskjærlighet, har Putin funnet en profil som har stor oppslutning i folket. Profilen er skapt av Putin, med den er også et resultat av at Putin har lagt øret til marken, og lyttet. Det post-sovjetiske Russland er både sosialt konservativt og nasjonalistisk. Putin har både selv skapt og truffet nasjonens kammertone. Når man legger til annekteringen av Krim, og forsvar av «russisk-kulturelle» i Ukraina, som var en stor og samlende suksess i 2014, så kan man skjønne at tilliten til Putin spratt opp til over 80 prosent, og har holdt seg der siden.

Men entusiasmen for hva som måtte være Putins prosjekt i sin - i hvert fall etter loven - siste periode, er ikke lenger stor. I hans to første perioder, fra 2000, var det stor økonomisk vekst. I motsetning til på 1990-tallet fikk statsansatte og pensjonister pengene de hadde krav på. Putin har derfor for mange russere allerede skrevet seg inn i historien som bærer av politikkens gullstandard. Om det også blir hans ettermæle gjenstår å se. Det vil hva som blir putinismens innhold i hans siste periode i stor grad bestemme. Men i det Putin velges til sin siste periode som president, er det ikke mer enn frykten for livet uten ham som er hans viktigste politiske kapital.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook