TILVENNING : Terrortrusselen mot Norge juli 2014. Bevæpnet politi patruljerer rundt Oslo S. Goto: NTB Scanpix
TILVENNING : Terrortrusselen mot Norge juli 2014. Bevæpnet politi patruljerer rundt Oslo S. Goto: NTB ScanpixVis mer

Frykten for friheten

Terrorfaren har skapt en ny politisk dynamikk. Undergraving av rettsstaten og det sivile samfunn selges som handlekraft.

Kommentar

Nokså ofte reduseres politikk til en enkel formel: Hendelse, reaksjon, handling. Når noe uventet eller skremmende skjer, forventer vi at politikerne reagerer og at de deretter handler. Det ropes på gjennomføringskraft, ikke på analyser og utredninger. Først i rekken står alltid de organiserte særinteressene som utnytter den nye tilstanden av frykt og forventning. Terrorhandlinger, og varsler om slike anslag, er det perfekte politiske handlingsrom for krefter som vil kontrollere borgernes atferd, kriminalisere flere handlinger og tanker eller skjerpe statsorganenes metoder og midler.

Derfor er det helt etter manus når lederen av Politiets Fellesforbund, Sigve Bolstad, nå krever generell bevæpning av politiet. Han viser til at den nasjonale terroralarmen medførte flere politifolk i gatene, og at mange av disse var bevæpnet. Bolstad karakteriserer tilbakemeldingene fra publikum som «utrolig positive», og legger til at et økt trusselnivå er et argument for et mer tallrikt politi som også har våpen på hoften. Slik fungerer de siste dagers unntakstilstand som et slags bevis på at publikum raskt og med et smil tilvenner seg en militarisering av det offentlige rom.

Regjeringen og dens politikere snakker foreløpig med dempet og uklar stemme om å utvide bevæpningen av politiet. I regjeringserklæringen heter det at det skal være opp til hvert enkelt politidistrikt å åpne for generell bevæpning. Å overlate beslutningen til den enkelte politimesters sinnelag, er merkverdig prinsippløst og neppe holdbart som noen varig løsning. Politisk kan det likevel fungere som ei bru på veien til et væpnet politi.

Terrortruslene mot Norge og resten av den vestlige verden er reelle og krever fysisk beredskap, politisk årvåkenhet og kompetente hemmelige tjenester. Den frykt som finnes, og som vedlikeholdes av politikere og medier hver eneste dag, har samtidig skapt et laboratorium der det kontinuerlig utvikles tekniske og juridiske kontrollinstrumenter. Dette er ikke noe særnorsk fenomen. Over hele verden ser vi at ulike regimer kombinerer teknologi og juss for å effektivisere eller øke overvåkingen av egne borgere. Slik får vi også øye på vår tids mest sviende paradoks: Internett og digital teknologi kan like effektiv brukes til å øke som til kontrollere demokratisk aktivitet.

Med jevne mellomrom rulles det ut forslag om nye politimetoder og ny lovgivning. Terrorlovgivningen her hjemme ble etterfulgt av økte muligheter for romavlytting, hemmelig ransaking og kommunikasjonskontroll. Grensene flyttes når det gjelder å kriminalisere forberedelser til straffbare handlinger, helt inn i personers sinnelag. Avvergende etterforskning kan gjennomføres uten at det foreligger skjellig grunn til mistanke. Strafferammene økes slik at det blir mulig å drive mer avlytting. Vi har nettopp fått Europas strengeste lov mot rekruttering av fremmedkrigere, og PST har bedt om adgang til å registrere politisk og religiøs aktivitet på internett i jakten på soloterrorister.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av Stortinget før EU selv forkastet det. Men regjeringen vil komme tilbake med et revidert forslag. Akkurat nå jobber justisdepartementet med en ny lov som skal regulere forsvarets og politiets roller i en terrorsituasjon. Slik går dagene.

Ketil Lund, tidligere høyesterettsdommer og på 90-tallet leder av Stortingets granskingskommisjon for de hemmelige tjenestene, sier til Klassekampen at det dreier seg om å tilvenne befolkningen til stadig mer overvåking. Han mener vi står overfor en utvikling mot et totalt overvåkingsregime der alle våre personlige kjennetegn, og de fleste av våre handlinger, blir tilgjengelige for staten. Her kan det være grunn til å legge til at private, kommersielle interesser, også er høyst aktive.

For bare et par dager siden reagerte Forbrukerrådet på at Facebook vil registrere medlemmenes aktivitet på andre nettsider enn sine egne.

Enkeltmenneskenes høyst personlige profil, slik den avtegnes i nettbruk og forbruk, blir stadig mer attraktiv og lukrativ informasjon.

Politisk frihet finnes bare når borgerne har private rom der verken myndighetene, mediene eller kommersielle interesser kan lytte eller overvåke. Vi må ha steder og situasjoner hvor folk fritt kan diskutere med andre, drøfte verdier, utvikle politikk og forme privatlivet. Hvis grensene mellom det offentlige og det private rom forsvinner eller svekkes, beveger vi oss mot et kontrollert og konformt samfunn. Dit vil de færreste. Spørsmålet er likevel om vi trinnvis tilvennes en slik virkelighet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook