KUNNE VÆRT BEDRE: «Omstillingsprosessen kunne utvilsomt vært planlagt og gjennomført på en annen måte. Administrerende direktør i Helse Sør Øst, Bente Mikkelsen, har offentlig innrømmet at det skulle vært gitt tydeligere beskjeder,» skriver kommentator Stein Aabø. 
Foto: Jacques Hvistendahl
KUNNE VÆRT BEDRE: «Omstillingsprosessen kunne utvilsomt vært planlagt og gjennomført på en annen måte. Administrerende direktør i Helse Sør Øst, Bente Mikkelsen, har offentlig innrømmet at det skulle vært gitt tydeligere beskjeder,» skriver kommentator Stein Aabø. Foto: Jacques HvistendahlVis mer

Frykten for fryktkultur

Min bønn til de ansatte ved Oslo universitetssykehus er: Gi den nye direktøren en sjanse, for dere er svært vanskelige å lede.

Hadde arbeiderne ved Follum fabrikker i Hønefoss vært leger og deres arbeidsgivere Helse Sør-Øst, er det ikke sikkert fabrikken hadde blitt nedlagt. I hvert fall hadde vi hørt mer om saken i NRK. Opposisjonen hadde samlet seg i kritikk, og folket hadde tent sine fakler til forsvar for fabrikken og marsjert til Stortinget.

Men de ansatte ved Follum er ikke leger eller professorer i medisin. De er produksjonsarbeidere. De omgås ikke journalister. De bor ikke på Ullevål Hageby. De nyter ikke allmenn tillit opparbeidet gjennom generasjoners kloke utøvelse av legefaget. De representerer ingen vedvarende trussel for det sittende regime. De er ingen «god sak» for opposisjonen. De produserer bare litt for mye papir til at Norske Skog ser det formålstjenlig å holde liv i fabrikken.

Slike tanker gjør jeg meg når jeg hører nyheten i NRK Dagsnytt, om at det hersker en fryktkultur ved Oslo universitetssykehus.

Nyheten er ikke basert på forskning, men på en undersøkelse NRK selv har foretatt (og formodentlig lagt prestisje i).

Jeg ser ikke bort fra at enkelte leger og sykepleiere engster seg for arbeidsplassen sin i en situasjon hvor det for lengst er vedtatt, med Stortingets velsignelse, at de fire gamle sykehusene i Oslo skal samles i en stor institusjon, samtidig som det er flyttet 160000 pasienter til det nye sykehuset Ahus på Lørenskog. Det er en frykt man skal ta på alvor. En så stor omstillingsprosess medfører nødvendigvis endringer i de ansattes hverdag. Noen avdelinger, som tidligere har vært lokalisert på ulike sykehus, skal samles. Andre avdelinger skal flyttes. Faglige miljøer som går godt sammen, brytes opp. Flere av de ansatte ved Ullevål, Rikshospitalet, Radiumhospitalet og Aker skulle nå vært ansatt på Ahus. For ved Oslo Universitetssykehus er det ikke plass til dem lenger. Forholdene omkring den pågående sammenslåingen er ikke optimale. En del av bygningene er gamle og slitte. Datautstyret, og kompetansen, er ikke tidsmessig. Etc, etc.

Omstillingsprosessen kunne utvilsomt vært planlagt og gjennomført på en annen måte. Administrerende direktør i Helse Sør Øst, Bente Mikkelsen, har offentlig innrømmet at det skulle vært gitt tydeligere beskjeder. Slik at ansatte hadde forstått at de burde vurdere om de skulle søke på noen av de mange nye stillingene ved Ahus. Nå er stillingene besatt, samtidig som OUS må nedbemanne.

Helse Sør Øst burde muligens også lagt inn en «legeforeningskoeffisient» i de tilmålte ressursene til selve omstillingen. For regionen bør ha erfart at enkelte yrkesgrupper nødig lar seg herse med.

Og hvis det virkelig er slik at toppledelsen ved Oslo Universitetssykehus, Helse Sør-Øst og statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen verken vil høre eller forstå, ja da fungerer bedriftsdemokratiet perfekt. Da blir folket varslet, gjennom mediene, om tilstander som er livsfarlige for pasientene, av tillitsvalgte med de beste hensikter. Som har pasientens hensyn, og bare det, for øyet. Da er opposisjonens forslag om «timeout» i fusjonsprosessen riktig.

Men er det slik? Jeg har mine tvil. Sammenslåingen av sykehusene ble vedtatt etter at «alle» hadde innsett at det var kunstig og ineffektivt med en svær helseregion på hver side av Ringveien i Oslo. Alle hadde dessuten sett at det var uhensiktsmessig arbeidsdeling mellom de ulike sykehusene innenfor det som tidligere lå i Helse Sør og Helse Øst. De konkurrerte om visse type pasienter og behandlinger, mens andre lidelser ikke var godt nok ivaretatt.

Jeg skrev for seks-sju år siden en artikkel om min gamle, nå avdøde far, etter å ha fulgt ham gjennom det systemet som den gang eksisterte. Han hadde som mange eldre pasienter flere lidelser og ble skyflet hit og dit, uten medfølgende pasientjournal, gjenglemt i rullestol i spesialdrosje, mens instansene kranglet om hvem som skulle ta regninga. Han ble utskrevet for tidlig og innskrevet igjen. Hans hode var krystallklart og hans opplevelse av situasjonen likeså. Min historie kunne vært førstesideoppslag i et hvilket som helst tabloid nyhetsmedium, men ble skrevet som kommentar i en dempet form. Likevel fikk jeg massiv, positiv respons fra en mengde leger og helsetopper.

Jeg følte at mitt rop ble tatt på alvor av et miljø som var konstruktivt selvkritisk og på jakt etter systemendringer. Nå ser jeg profesjonsinteresser bak hver busk.

Min bønn til de ansatte ved OUS, er: gi den nye direktøren, Bjørn Erikstein, en sjanse. Det er svært krevende å lede slike som dere.