I noen få timer 4. juli var Vegard Larsens anmeldelse av Transformers i Dagbladet gjenstand for stor opphisselse på nettet. Siden han brukte tre fjerdedeler av anmeldelsen på å fortelle at han ikke likte Transformers som barn og den siste fjerdedelen på motvillig å erkjenne filmens teknologiske underholdningsverdi, ble han – fortjent, for øvrig – verbalt most av Transformers-fans i alle aldre.

Men Vegard Larsens anmeldelse er ikke unik i norsk sammenheng. Det tilhører sjeldenhetene at nasjonens etablerte filmanmeldere klarer å se de store Hollywood-filmene med åpne sinn og rene hjerter. Like sjelden som at de vet noe som helst om filmens bakgrunn, mytologi, og regissørens motiver og CV. Dette kan selvfølgelig ha sammenheng med at mange norske filmanmeldere bare har snublet inn i rollene sine uten å ha noen spesiell filmfaglig bakgrunn. Dette skyldes ofte at redaksjons ledelse – det være seg tv, radio, avis eller nett – aldri har tatt film på alvor. Ihvertfall ikke den brede, kommersielle Hollywood-filmen – den er jo amerikansk, laget for underholdningens og pengenes skyld, og slikt rynker man på nesen i de fleste kulturavdelinger. Selv ble jeg en gang fortalt av en eks-kultursjef i NRK at smaken min var for smal og at det var vanskelig å ta meg seriøst som filmanmelder. Fordi jeg med stjerner i øynene og sikkel dryppende fra munnvikene ga The Matrix en sekser da jeg jobbet i Filmredaksjonen NRK.