Frykten for Hollywood

Det tilhører sjeldenhetene at nasjonens etablerte filmanmeldere klarer å se de store Hollywood-filmene med åpne sinn og rene hjerter.

I noen få timer 4. juli var Vegard Larsens anmeldelse av Transformers i Dagbladet gjenstand for stor opphisselse på nettet. Siden han brukte tre fjerdedeler av anmeldelsen på å fortelle at han ikke likte Transformers som barn og den siste fjerdedelen på motvillig å erkjenne filmens teknologiske underholdningsverdi, ble han – fortjent, for øvrig – verbalt most av Transformers-fans i alle aldre.

Men Vegard Larsens anmeldelse er ikke unik i norsk sammenheng. Det tilhører sjeldenhetene at nasjonens etablerte filmanmeldere klarer å se de store Hollywood-filmene med åpne sinn og rene hjerter. Like sjelden som at de vet noe som helst om filmens bakgrunn, mytologi, og regissørens motiver og CV. Dette kan selvfølgelig ha sammenheng med at mange norske filmanmeldere bare har snublet inn i rollene sine uten å ha noen spesiell filmfaglig bakgrunn. Dette skyldes ofte at redaksjons ledelse – det være seg tv, radio, avis eller nett – aldri har tatt film på alvor. Ihvertfall ikke den brede, kommersielle Hollywood-filmen – den er jo amerikansk, laget for underholdningens og pengenes skyld, og slikt rynker man på nesen i de fleste kulturavdelinger. Selv ble jeg en gang fortalt av en eks-kultursjef i NRK at smaken min var for smal og at det var vanskelig å ta meg seriøst som filmanmelder. Fordi jeg med stjerner i øynene og sikkel dryppende fra munnvikene ga The Matrix en sekser da jeg jobbet i Filmredaksjonen NRK.

Transformers er ikke en uforglemmelig film, men rent teknisk er den en av de viktigste filmene som er laget de siste årene. Michael Bay sprenger grenser med sin bruk av CGI-effekter, akkurat som James Cameron gjorde det med «Terminator 2». Da Steven Spielberg så «Terminator 2», visst han at det endelig var mulig å lage «Jurassic Park», og pris Herren for det!

Det interessante er for øvrig at en mann som Michael Bay behandles med samme forakt av norske filmanmeldere som både Steven Spielberg og James Cameron og George Lucas før ham. Riktignok vil ingen i dag snakke nedsettende om Spielberg, men det fantes en tid da han ble stemplet som overfladisk, for kommersiell, sentimental og pompøs – det var i den tiden han laget «Haisommer», «Nærkontakt av tredje grad», «E.T», Indiana Jones og andre moderne klassikere.

Det samme gjelder Cameron og Lucas – det var ikke slik at filmer som «Star Wars» og «Terminator» og «The Abyss» ble sett på og mottatt som det de var, storslagne, emosjonelle epos med gnistrende dramaturgi, samt spesialeffekter som kom til å forandre måten film, og dermed alle levende bilder, ble laget på.

Det er som om norske filmanmeldere er engstelige for store, enkle følelser og spektakulære fortellinger som handler om kampen mellom det onde og det gode. De foretrekker av uforståelig årsaker finsk-iranske samproduskjoner om Ivan som en dag går ut for å kjøpe melk og blir forfulgt av en gjeter, og så går det tre timer før det skjer noe igjen. Eventuelt små, norske filmer som stort sett handler om triste mennesker i 70-tallsinspirerte leiligheter med eksistensielle problemer og uforståelig dialog (den ukritiske bruken av femmere og seksere i forbindelse med norske filmer er også helt bisarr – rent statitisk tyder det på at Norge er et av verdens fremste filmland, og at for eksempel en film som «Hawaii, Oslo» i tiår fremover skal kjøpes og plasseres med ærefrykt ved siden av «Gudfaren», men det er en annen sak).

Jeg tror det hele skyldes norske kulturredaksjoners forakt for alt som smaker amerikansk. Det ligger nærmest noe politisk i det å mose en bred, kommersiell Hollywood-film, som om man gjennom en filmslakt får sagt hvor dumme, kunnskapsløse og overfladiske amerikanerne er, og hvor intellektuelt overlegne vi européere er.

Det er også et tegn på at mange norske filmanmeldere ikke liker tanken på folkets smak, for det er ikke slik at anmelderne sitter i kinomørket og ikke vet at det de ser er en massiv publikumssuksess. De sitter der, livstrette og kulturradikale, og ergrer seg over at tusenvis av nordmenn kommer til å kjøpe billetter uansett hva de som filmanmeldere måtte mene.

OMSTRIDT: Filmkritikerne var ikke overbegeistret for filmen «Transformers», som hadde premiere denne uka. Brita Møystad Engseth mener det skyldes deres forakt for alt som smaker amerikansk. Foto: FILMWEB
OMSTRIDT: Filmkritikerne var ikke overbegeistret for filmen «Transformers», som hadde premiere denne uka. Brita Møystad Engseth mener det skyldes deres forakt for alt som smaker amerikansk. Foto: FILMWEB Vis mer

Så handler det selvfølgelig om kredibiltet innad i filmanmelder-miljøet, som er lite og ganske konservativt, og preget av for mange gamle hjerner i unge kropper som fremdeles mener at det finnes noe som heter finkultur og lavkultur – og de bestemmer hva som er hva.

Et annet spørsmål er om en filmanmelder skal anmelde alt. Idéen om en objektiv filmanmelder er kun det, en idé, og har ingenting med virkeligheten å gjøre. Er det riktig å sende Ingunn Økland eller Vegard Larsen på The Transformers? Eller meg på Away From Her, en film om et eldre ektepar og hva de gjør når den ene får Alzheimer? Når vår anmelderhistorie avslører at vi i utgangspunktet ikke er begeistret for slike filmer?

I en perfekt filmanmelderverden ville en kulturredaksjon ha spesialiserte filmanmeldere, slik de har når det gjelder musikk. Sender man en hip-hop-anmelder på en klassisk konsert? Eller en jazzanmelder på en metal-konsert? Slik det er nå, er det rene Lotto-trekningen om en film får den anmelderen filmen fortjener.

Bortsett fra i Norge, hvor vi vet at filmanmeldere ikke liker smaken av Hollywood.

KRONIKKFORFATTER: Brita Møystad Engseth.