Frykten for «Hotel Cæsar»

Mediedebattene som oppstår rundt nye medier og genrer innenfor populærkultur har noen felles trekk. Debattene bærer mer preg av panikk enn analyse og refleksjon, og har moralske overtoner. Anført av rektoropprøret i Bergen vedrørende sendetidspunkt, har «Hotel Cæsar» havnet i kategoriene skadelig påvirkning og drittsekk-tv, og er blitt utropt til lokomotivet i medienes forsøpling av samfunnet. Dette til tross for at det er liten forskningsmessig dekning for å anta at «Hotel Cæsar» eller tilsvarende serier påvirker barns holdninger og verdier i nevneverdig grad. På 50-tallet ble det nedsatt et forskningsutvalg som over tre år skulle undersøke skadevirkningene av å lese «Vill Vest», noen bitte små seriehefter i sort-hvitt, der bl.a. Davy Crockett regjerte. Konklusjonen var at gutter som leste «Vill Vest» ble uregjerlige og viltre, i motsetning til de som ikke fikk tilgang til den skadelige påvirkningen. Tannlegene ropte høylytt varsko: «På fem måneder fikk 200 barn slått ut tenner!» Skolestyret felte en hard dom over dårlige tegneserier, og Trygve Bull mente avisene burde være mer forsiktige.

Det er foreldrene, skolen eller myndighetene som reagerer på de nye mediene, eller genrene, ungdommen kaster seg over. De ansees for å være skadelige og representere et dypt menneskelig forfall. Enten det var romanlesing for 200 år siden, teater, film, jazz, rock eller radio/fjernsyn, videospiller og parabolantenne. Reaksjonene på «Hotel Cæsar» gjenspeiler dette. De kommer fra høyt utdannede i urbane strøk, som føler at samfunnet forfaller, og angriper de mest iøynefallende eksponentene for den populærkulturelle trusselen. Eliten og establishment har alltid fryktet og foraktet populærkultur. Kanskje fordi det er lettere å angripe et TV-program, enn en kompleks og skremmende virkelighet. Karakteristisk for de argeste kritikere er at de praktisk talt ikke har sett serien i det hele tatt, slik at kritikken er bygget på fordommer, uvitenhet og manglende innsikt i genren. Kanskje tar man både serien og seg selv litt for høytidelig.

Det er imidlertid forsket mye på hvordan f.eks. vold i mediene påvirker barn og unge. I den grad barn opplever vold innenfor fiksjonen som en gjengivelse av virkeligheten, er den avhengig av hvor virkelighetsnær selve beskrivelsen er. Vold i f.eks. «Star Wars» oppfattes som eventyr, mens vold skildret naturalistisk i en sosial sammenheng som er nært barnets egen, oppleves nærmere en beskrivelse av virkeligheten.

Hvor mye blir så barns holdninger og virkelighetsbilde preget av TV-underholdning som «Hotel Cæsar»? Når det gjelder den sosiale og personlighetsmessige utvikling hos barnet, viser forskning at medienes virkninger på barn ikke er så direkte som folk flest tror. Man kan ikke isolere mediepåvirkning uten å se på de andre kreftene som danner holdninger og adferdsnormer hos barn: Familie, kamerater, fritidsorganisasjoner, skole, naboskap og andre voksne. Disse påvirkningskildene veier langt tyngre enn medieinnholdet, fordi mellommenneskelige relasjoner er viktigere for oss enn hva som går på TV.

I tillegg overser man at barn er forskjellige m.h.t. mediekunnskap, personlighetstype og grunnleggende innstilling. Felles for mange barn og unge er at de er dyktigere til å lese genrene enn sine foreldre, fordi de har vokst opp i en helt annen medievirkelighet. Det er flere grunner til at barn og unge trolig leser «Hotel Cæsar» like mye som tegneserie, som gjengivelse av virkeligheten: Såpekarakterene er ofte stereotype og repetitive. Handlingene er også repetitiv, dette gir tydelige signaler om at dette er en genre med egne koder. Kanskje det er naturlig å anta at «Hotel Cæsar» skaper moter, mer enn holdninger. Det er in å følge med, diskutere innholdet og digge at det innimellom er utrolig dårlig og innimellom veldig bra.

Det er arrogant å definere hele serien som dårlig kvalitet, uten å undersøke innholdet litt nærmere. For alt som presenteres i «Hotel Cæsar» er ikke dårlig, da ville man ikke hatt slike seertall. «Hotel Cæsar» kan f.eks. bidra til samtaler mellom foreldre og barn rundt samtidstemaer som dop, alkoholisme, unge single mødre, rasisme og kulturkonflikter. Men «Hotel Cæsar» skaper ikke virkeligheten, den avspeiler den, eller skaper sin egen underholdningsvirkelighet.

Både såpe og western er preget av at manusforfatterne anvender sin kunnskap om fortellergrepene i klassisk litteratur og gresk kulturarv i ny kontekst. Gresk mytologi gjenspeiler familiesagaene i en patriarkalsk struktur med Zevs som overhode. Det karakteristiske for såpene er at de ligner store familier, eller nærmest små lokalsamfunn. «Hotel Cæsar»s sosiale struktur ligner på et mindre samfunn, både i sosial utstrekning, og i mange og kompliserte familierelasjoner og konflikter som er konsentrert på ett sted. Det skaper gjenkjennelse. Samtidig er rammen urban, og blir en daglig liten reise til Oslo fra godstolen hjemme på Grua, der man ikke drukner i underholdningstilbud.

Det tror jeg er noen av årsakene til at «Hotel Cæsar» ikke bare er regnet som tidtrøyte, men faktisk er en populær serie i store deler av Norge. Mennesker i mindre samfunn er kanskje mindre mentalt og intellektuelt fremmedgjort enn det moderne, høyt utdannede, urbane menneske. De tar det for det det er, underholdning. En annen ting er at «Hotel Cæsar» er den første kommersielt produserte femdagerssåpen i Norge, som har nådd et kvalitetsnivå som er konkurransedyktig. Norsk tv- og filmmiljø trenger dramaproduksjoner med kontinuitet i produksjonen, basert på kommersiell lønnsomhet, som gir arbeid til manusforfattere, skuespillere, regissører og produksjonsarbeidere, for i neste instans å kunne heve kvaliteten gjennom opparbeidet erfaring.

Både NRK og TV2 er klar over at «Hotel Cæsar» produksjonsmessig representerer et paradigmeskifte i norsk dramaproduksjon. Innenfor rammen av femdagerssåpe i internasjonal sammenheng holder «Hotel Cæsar» innimellom et nivå hva for eksempel angår action, katastrofescener, eller store evenementer som bryllup og begravelse, som ligger langt utenfor det denne genren tradisjonelt har ressurser til. Det gjelder i en del tilfeller også skuespillerprestasjonene. I utgangspunktet skulle det ikke være aktuelt å sammenligne kvaliteten på en serie som skal produsere fem episoder i uka, og en serie som produserer én, slik man gjorde med «Offshore» og «Hotel Cæsar». At det er mulig, sier noe om hva «Hotel Cæsar» har fått til under et ekstremt produksjonspress.

Progresjonen i historiene er også, så utrolig det enn kan høres, adskillig høyere enn det som er vanlig i denne genren. Selvfølgelig kan den ikke konkurrere med film i kvalitet, skjønt det har vært levert mye dårlig norsk film, som har litt andre budsjettrammer enn «Hotel Cæsar». Når det gjelder debatten om sendetidspunktet, så tar produsenten sikte på å produsere en familieserie for et bredt publikum fra 11- 12 år og oppover, og sensurerer historiene i forhold til det. I prinsippet blir det da foreldrene som har ansvaret for om barn under 11 år får se serien eller ikke.

Sendetiden er det distributøren, d.v.s TV2, som avgjør i henhold til markedsundersøkelser og seerflater. Når reprisetidspunktet kommer så tidlig som 17.30, vil selvfølgelig yngre barn også se på, til frustrasjon for mange foreldre. Foreldre og skole som samarbeider om å påvirke opinionen for å få distributøren til å endre tidspunkt, har makt i den forstand at en negativ opinion påvirker annonsørene, som er redd for ufordelaktig publisitet, og dermed reserverer seg fra å kjøpe reklametid i tilknytning til reprisesendingen. Politikere, derimot, representerer en sensurinstans i denne sammenheng som kommer i konflikt med ytringsfriheten. Vi voksne som er foreldre, har en tilbøyelighet til å bekymre oss for mye om barns sårbarhet og påvirkelighet, vi stoler ikke på at barn er selvstendig tenkende individer som leser og fortolker virkeligheten rundt seg, og også er i stand til å skille mellom fiksjon og virkelighet.

Til trøst for dem som har barn som ser «Hotel Cæsar», så oppfatter de neppe serien som en representasjon av virkeligheten mer enn vi voksne gjør.