SORTERING:  Kjell Magne Bondevik har beskyldt Dagbladets politiske redaktør for å være en intolerant fundamentalist. Han burde vite hva han snakker om, mener Marie Simonsen. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.
SORTERING: Kjell Magne Bondevik har beskyldt Dagbladets politiske redaktør for å være en intolerant fundamentalist. Han burde vite hva han snakker om, mener Marie Simonsen. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.Vis mer

Frykten for sortering

Når Kjell Magne Bondevik snakker om intoleranse, er det best å lytte. Det vet partiet hans mye om, skriver Marie Simonsen.

Meninger

I alle politiske debatter er det frikort. Det er honnørord en side bruker og som det er vanskelig å utfordre uten å bli tillagt den motsatte mening. Tenk bare på solidaritet, fellesskap og valgfrihet, tre ord som det er umulig å være mot, men alle tre har et politisk innhold og eierskap. Venstresida har tatt copyright på solidaritet og fellesskap, høyresida på valgfrihet. Derfor er de i politiske sammenhenger heller ikke nøytrale begreper.

I debatter om abort og fosterdiagnostikk har sorteringssamfunnet lenge vært et slikt ladet begrep. Frykten for sorteringssamfunnet brukes som oftest og hyppig av abortmotstandere og folk som er skeptiske til mulighetene den medisinske utviklingen fører med seg. De ønsker en restriktiv bioteknologilov og er aktive motstandere av at staten skal betale for tidlig ultralyd.

Sorteringssamfunnet er et effektivt ord, fordi det har en odiøs klang som henspiller på et av historiens mørkeste kapitler, uten at det sies direkte. Det behøves ikke.

Jeg ønsker meg ikke et sorteringssamfunn, sies det med trykk på jeg, som om meningsmotstandere bør mistenkes for andre ønsker.

Derfor ble jeg overrasket over at «sorteringssamfunnet» var et tema under NRKs program søndag kveld fra åpningen av Grunnlovsjubileet. Mange syntes det var en flott appell fremført av Marte Wexelsen Goksøyr, som selv har Downs syndrom. Jeg vil leve, avsluttet hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var vanskelig ikke å bli grepet. Min overraskelse, som jeg skrev en kort twittermelding om, gjaldt arrangørenes valg av et tema som er såpass kontroversielt. Jeg nevnte ikke Goksøyr. NRK svarte selv at de ønsket å utfordre publikum.

De hadde altså utfordret meg og flere med meg viste responsen fra andre twitrere, som både var enig og uenig. Det var en relativt behersket utveksling.

Den kristne avisa Vårt Land reagerte derimot voldsomt neste dag, og de neste par dagene hadde avisa to oppslag og fem sider om min korte melding og tolkninger av den. En sjefredaktør, en redaktør, Kjell Magne Bondevik og KrFUs leder skrev i løpet av få timer krasse kommentarer om mitt angivelige forsøk på å kneble Goksøyr, min motstand mot mangfold og mitt usle menneskesyn. Med ett var jeg blitt en ond tilhenger av sorteringssamfunnet. Basert på deres nesten likelydende tolkning av mitt utsagn, utløste det som ventet en avskystorm i sosiale medier. Det skal jeg tåle. Jeg har vel selv gjort meg skyldig i å tillegge folk meninger og motiver de selv mener de ikke har hatt.

Jeg stusset likevel over at Kjell Magne Bondevik kastet seg så ureservert inn i debatten og beskyldte meg for både fundamentalisme og intoleranse. Intet mindre. Det er harde ord fra en tidligere statsminister fra et parti som ikke akkurat er kjent for å gjøre døra høy og porten vid. Snarere har KrF opp gjennom historien drevet en iherdig sortering av kristenmoral og umoral, av gifte og skilte, barn innenfor og utenfor, menn og kvinner, rettro og vantro. Kampen mot homofiles rettigheter har pågått inntil det siste.

Bondevik og redaktørene i Vårt Land bekrefter for så vidt mitt poeng; at sorteringssamfunnet er et begrep som effektivt stanser debatt og stempler meningsmotstand.

Det er ingen overraskelse. Disse debattene har aldri vært noen kjære mor, og de kan være like harde den dag i dag som da kampen sto om retten til selvbestemt abort på 1970-tallet. Det viser bråket rundt reservasjonsrett til fastleger og opprøret i Høyre mot abortinnstramning.

Heller ikke Grunnloven er fredet for abortstrid. KrF la fram et forslag til endring av paragraf 93, hvor det het: Enhver har rett til liv og legemlig integritet fra unnfangelse til naturlig død.

Begrunnelsen var blant annet den medisinske utviklingen og frykten for sorteringssamfunnet. Forslaget ble kontant avvist som et dårlig skjult angrep på abortloven, men det strides fortsatt om ny ordlyd for livets begynnelse og slutt.

At både tema og innfallsvinkel er omstridt langt inn i Stortinget, er det derfor ingen tvil om. Det behøvde ikke utelates fra et festprogram av den grunn, men poenget med å utfordre publikum, som NRK ønsket, måtte vel være å få i gang en debatt blant seerne.

Vårt Land synes å mene at debatten bør foregå på avisas og meningsfellers premisser. Det var i grunnen ikke det vi feiret den kvelden.