Etter å ha lest gjennom Nils Andreas-saken i Dagbladet, og foreldrenes oppsummering i debattinnlegget «Kampen mot systemet» 5. juli, sitter jeg rystet tilbake. Vår egen sønn nærmer seg 24 år, bor fremdeles sammen med oss foreldre i Oslo og er diagnostisert som utviklingshemmet. Vi blir stadig spurt om han ikke snart skal flytte for seg selv. Ingen ser for seg at han skal bo alene, men et sted hvor han skal kunne føle seg trygg. Vi svarer at det skal han sikkert etter hvert, men vi er ennå ikke begynt å jobbe med saken. Sannheten er at vi er vettskremte ved tanken! Ikke fordi vi har hatt den samme traumatiske opplevelsen som foreldrene til Nils Andreas, men fordi vi jevnlig hører om tilsvarende opplevelser. Hvorfor er det slik?Advokat Helge Hjort skrev i tidligere i sommer i Dagbladet om «De vanskelig pårørende og offentlig omsorg», med bakgrunn i situasjonen til Nils Andreas. Hjort skriver om hva som skjer når foreldre vil forsikre seg at barna har det bra. Noe som ofte skjer er, at vi foreldre blir definert som «vanskelige foreldre», fordi vi er opptatt av at tennene blir pusset, at klærne er rene, og at fritidsaktivitetene ivaretas - alt som vi har ivaretatt i årevis. Det eneste foreldrene til Nils Andreas ønsket, var at sønnen skulle ha det bra.