Frykten for vår helse

Hypokondri forutsetter to størrelser: Den ene er et bekymret sinn, med en fantasi til både å oversysselsette seg med, fordreie og å dikte sykdommer. Fantasien er et svært viktig kroppsorgan. Og det andre er en smittekilde: informasjon om sykdommer.

Selve det språklige apparatet blir infisert. Det skjer et fall fra følelse til noe konkret: «Jeg er redd» blir til at «jeg har kreft». Hypokondri er sinnets og kroppens retorikk. I hypokondrien er symptomene på jakt etter et navn. Og er man dum nok til å lese aviser og se TV, kan man idag få en million slike navn på sin følelsesmessige uro. «Drikkevann kan gi kreft!» De mange oppslag om helse er en åpenbar risikofaktor for dårligere helse for den norske befolkningen. De nærer hypokondriens kjernesymptom: helsefrykt.

Hypokondriens historie er mangslungen. I antikken ble den oppfattet som en reell sykdom, knyttet til mageregionen. Så flyttet den seg til nervetrådene, en søster til melankolien med noe av samme aura av utvalgthet og genialitet. I opplysningstida var den en motesykdom, en tilflukt for individet i krise. Så ble lidelsen latterlig. Man tror ikke lenger på en biologisk forklaring. I stedet er det innbilning og griller i hodet. Vi er i nyere tid og i nevrosenes diffuse landskap.

Famlende

Behold gjerne litt humor, men la oss samtidig gjenreise et alvor og en respekt for den lidende. For hva annet er hypokondri enn et famlende språk om den sårbare sjelen i den sårbare kroppen? I Bergen arbeider psykiateren og indremedisineren Ingvard Wilhelmsen for den helsefryktendes sak. Han har bidratt til å bygge opp en egen klinikk for hypokondere. Og nå presenterer han boka om hypokondri.

Boka er ment å opplyse om fenomenet og de behandlingsmetoder han arbeider etter. Den er en lett tilgjengelig innføring. Wilhelmsen skriver både presist og enkelt, slik at den når både dem med og dem uten hvit frakk. Beskrivelser av pasientskjebner gir oss kjøtt på beinet; vi får meget klar forståelse for hvor invalidiserende slike plager kan være - og av pasientenes problematiske karrierer i helsevesenet. Journalene blir tykke.

Vi får litt historikk og teori, og ikke minst nyttige diagnostiske grenseoppganger mellom hypokondri og det som kalles somatiseringslidelse. Hypokondri er ganske sjeldent, mens somatisering er et utbredt fenomen ved norske behandlingssteder. Hypokondri er frykt for å ha sykdom, mens somatisering er følelsesmessige konflikter som gir en opplevelse av faktisk å ha kroppslige lidelser. Det klemmer smertefullt i brystet, men er ikke infarkt, det er «bare nerver».

Kortfattet

Og med somatiseringslidelsene er vi i et både teoretisk, empirisk og følelsesmessig minefelt. Hva med «motesykdommene»? Kronisk tretthetssyndrom, amalgamforgiftning, fibromyalgi, jappesyke, elektrisitetsallergi og candida-overfølsomhet, er det somatisering eller reelle fysiske lidelser vi ennå ikke kjenner mekanismene for? Eller begge deler? Wilhelmsen behandler dette sindig og avventende.

Det er en kortfattet bok. Jeg skulle gjerne hatt den litt større. Boka er også en innføring i det som kalles kognitiv terapi. Det er en behandlingsform som legger stor vekt på å forandre pasientenes negative tanker og sykdomsoprettholdende atferd. De terapeutiske teknikkene er lette å lære, og det dreier seg ofte om håndboksbaserte korttidsbehandlinger. Og behandlingsresultatene er ifølge forfatteren dokumentert å være gode. Wilhelmsen beskriver tilnærminger som burde høre hjemme - og også gjør det - i en rekke andre behandlingstradisjoner.

Den kognitive atferdsterapien er en stjerne som lyser meget sterkt på den terapeutiske himmelen for tida, også av økonomiske årsaker. I USA er den en hel industri. Og da fristes jeg til å skrive: på godt og vondt.

Selvtillit

Jeg blir alltid engstelig når man så sterkt holder fram en metode. Jeg skulle ønske at boka hadde gitt litt mer plass til å problematisere og forholde seg litt kritisk til denne ene tradisjonen. Nå strutter presentasjonen litt av bergensk selvtillit. Det er sympatisk, det, men kanskje litt flere spørsmål. Hvilke pasienter er det man ikke lykkes med? Hva når hypokondrien bare er ett blant mange uttrykk for alvorlige personlighetsproblemer? Hva med de pasientene som kan føle seg noe avspist av en behandlingsmetode som kan fortone seg ganske mekanisk og fornuftspreget? Dette er deler av større debatter, men jeg skulle ønske at de for denne bokas helhetsinntrykk var noe mer antydet.

Men la ikke disse innvendingene skygge for at vi har fått en spennende introduksjon til et alvorlig - og egentlig ikke så komisk - fenomen.