Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Frykten for vitaliteten

Egenrådighet og hykleri i amerikansk universitetsmiljø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: Det ser ut til at amerikanske romanforfattere på et eller annet tidspunkt må skrive sin store universitetsroman.

I Philip Roths roman «The human stain» -   som den heter på engelsk, og som jeg foretrekker å kalle den her, siden den norske tittelen virker konstruert og intetsigende -   er det rektoren Coleman Silks krise i godt voksen alder som er Roths historiehjul og medium.

Handlekraft

Silk må slutte ved Athena College fordi han i klassen har beskrevet to fraværende studenter med det tvetydige og utdaterte slangbegrepet «spooks», uten noen gang å ha møtt dem. Det viser seg at de to studentene er svarte, og dermed er korrekthetsmaskineriet i gang.

Silk har vært en frittalende og handlekraftig leder som renset opp i en tilbakelent universitetskultur fra han ble ansatt. Dette får han svi for, også et par år etter at han har ble sparket, da 70-åringen blir sammen med intet mindre enn en seksuelt misbrukt kvinne på 30, som dessuten er analfabet. Hun heter Faunia, og er ansatt ved Athena som vedlikeholdsarbeider.

Det er umiskjennelig Roth; potente menn i konflikt med en jødisk bakgrunn som styres av et ustyrlig begjær etter kvinner; og som blir antagonister i et puritansk samfunn. Tilsynelatende.

Impotent

Fortelleren heter Nathan Zuckermann, en av Roths eldste protagonister. «The human stain» er den siste romanen i en trilogi, som består av «American Pastorale» og «I married a communist». I «The human stain» har Zuckermann trukket seg tilbake, etter en operasjon som har gjort ham impotent. Fra denne utkantsposisjonen gjenforteller han Coleman Silks vei mot undergangen.

Men kjønnsdeler til side. De er ikke noe hovedtema, selv om Silks aldrende forelskelse er grundig beskrevet. Roth beskriver en hyklersk universitetskultur, som er så unnvikende at den bare kan møte klartseende egenrådighet og uredd tale med underleggelse, eller bakholdsangrep. Hykleriet viser seg også i måten kolleger som har beundret og støttet Silk trekker seg unna i tide «til før det er for seint, og på tide å angre i forsamlingen».

Svertemail

Det finnes et underliggende spørsmål i teksten her: Hvordan ser vi andre, når de gjør noe?

Ansatte og studenter ved Athena College ser et rektorsvin som ikke klarer å styre pikken på sine eldre dager, og med det utnytter en mye yngre og hjelpeløs kvinne. Dette fører til at en ung, skinnsyk kollega sender ut en svertemail om ham og dessuten skriver anonyme hatbrev. Det «The human stain» gjør, er å gi oss et foreløpig bilde, og så etter hvert føre oss lenger og lenger inn i en motsetningsfylt og uren virkelighet, hvor behov møtes på paradoksalt vis, som hos Coleman og Faunia. Mot det står feigheten hos middelmådige karrieremennesker, som igjen underlegger seg kravet om å følge de selvsagte, gode og samtidsoppbundne sannheters regime.

Drivende språk

Dette høres jo ut som en satire med sympatien på rett sted. Men «The human stain» blir ikke flat sivilisasjonskritikk. Med Roths lekne og drivende språk, hans selvsagte evne til å skifte synsvinkler, alle sett fra Zuckermanns olympiske posisjon, og ikke minst evnen til å vri om på bildet av hva vi tror vi ser og lodde videre ned i havet av menneskelig svakhet, som også er å finne hos Coleman Silk, åpner fortellingen seg, i lag på lag.

Vietnam-veteranen Lester, som er Faunias eksmann, blir viktig og fører med sin traumatiserte texarcanagalskap enda en dimensjon inn i romanen. I en sekvens skildres det hvordan han skal forsøke å spise på restaurant med en gruppe veteraner som har klart å styre reaksjonene sine ute blant folk. Valget faller på en Kinarestaurant. Det blir ikke smertefritt. Slutten, hvor Zuckermann og Lester møtes ute på en islagt sjø, er intenst godt og klokt skrevet. Roth begynner å bli gammel, og viser med «The human stain» at han ser klart og skriver så friskt og klokt som en livsmoden mann med energien flytende skal.