Etterforsker: Sven Nordin spiller William Wisting i serien «Wisting». Her fra da Dagbladet besøkte settet øst i Oslo i høst. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
Etterforsker: Sven Nordin spiller William Wisting i serien «Wisting». Her fra da Dagbladet besøkte settet øst i Oslo i høst. Foto: Hans Arne Vedlog / DagbladetVis mer

Norsk film

Fryktkulturen i filmbransjen er uakseptabel for en bransje som får 625 millioner i støtte fra staten

Frykt og faenskap i filmbransjen.

Kommentar

- Vi synes det er svært betenkelig at det regjerer en fryktkultur i bransjen. At folk opplever at det straffer seg med åpenhet om ting de opplever, er svært problematisk, sa forbundsleder Sverre Pedersen i filmforbundet til Dagbladet forrige lørdag.

Dagbladets kulturavdeling hadde lenge jobbet med en sak om de økonomiske utfordringene under innspillingen av «Wisting». TV-serien, som etter planen skal gå på TV3/Viasat neste år, er en av Norges største seriesatsinger noensinne. Budsjettet er på over 100 millioner kroner, med blant annet 26 millioner kroner i insentivtilskudd fra Norsk filminstitutt.

Men nå gikk det altså rykter om at økonomien hadde løpt løpsk. At ansatte ikke fikk betalt i tide. At flere nøkkelpersoner hadde forlatt skuta. Da Dagbladet tok kontakt med medarbeidere på «Wisting», var det mange som var kritiske til produksjonen og de var villige til å uttale seg om saken.

Men bare anonymt.

Til slutt var det kun Sverre Pedersen i Norsk filmforbund, filmarbeidernes fagforbund, som sto fram med navn i kritikken mot produksjonsselskapet.

Det var rett og slett oppsiktsvekkende.

Men ikke overraskende.

Dagbladet har flere ganger måtte skrinlegge saker om kritikkverdige forhold i norsk filmbransje, fordi vi rett og slett ikke har fått folk til å stå åpent fram med kritikken.

Det er på tide å rope varsku.

«Norske ansatte på Snømannen jobbet til de stupte, sier de ble kjeftet ut og følte seg kneblet. Slik gikk det da Hollywood kom til Norge», var ingressen på en sak NRK publiserte i februar 2017. I en lengre reportasje beskrev de arbeidsforholdene under innspillingen av filmen «Snømannen», som famøst skulle floppe ett år senere. NRK hadde snakket med 20 personer som jobbet med filmen. De fortalte om «ekstreme arbeidstider, utskjelling og redsel for å si fra om forhold de mente var kritikkverdige», skrev NRK. Men ingen av de 20 turte å stå fram med navn. De hadde skrevet under på en omfattende taushetserklæring og «fryktet at de ikke ville få jobbe med «Snømannen» eller andre filmer igjen hvis de fortalte åpent om innspillingen».

Også da var det Pedersens jobb å målbære kritikken. Han kjente til at det hadde vært krangling og kjefting under innspillingen, sa han til NRK.

- Det er noe jeg har hørt om, og som jeg har opplevd på mange norske produksjoner også. Det er dessverre en del av film og TV-arbeiderens virkelighet at man blir dårlig behandlet.

Det er ikke så vanskelig å analysere seg fram til hvordan det har blitt slik. Den norske filmbransjen er stort sett oppdragsbasert. Folk jobber fra prosjekt til prosjekt. Lever kun på sitt gode navn og rykte. Samtidig opererer bransjen i et goldt landskap. Det norske markedet er lite. NFI deler ut 625 millioner i året, men behandler også 2000 søknader. Dermed blir det beinhard kamp om de offentlige midlene og mye hemmelighold når det kommer til konkurranseutsatte prosjekter. Hvis man blir kjent som en «plaprer», som en av de anonyme kildene i «Wisting»-produksjonen sa, er det lett kroken på døra for videre oppdrag. Så bransjen knebler sine ansatte. Direkte, ved at de må undertegne taushetserklæringer. Indirekte, gjennom frykten for ikke å få nye oppdrag.

- Å gå på en norsk premiere sammen med filmbransjen er som å være vitne til et «Game of Thrones»-aktig rollespill, der alle har det samme uttrykket i ansiktet: hvem kan gi meg min neste jobb? Skrev Rushprint-redaktør Kjetil Lismoen i kommentaren «Hva har #Metoo betydd for debattklimet i filmbransjen?», publisert i juni i år. Han fortsatte: «Om noen begynner å snakke om at du er ”vanskelig”, så står du der uten jobb. Det er blant annet derfor mange kvinner og menn har betalt en høy pris for å varsle om trakassering».

Det er ingen tvil: Det er gøy å jobbe med film. Mange tåler harde tak fordi det er en spennende bransje. Og man skal ikke skjære alle over én kam, heller. Mye er sikkert også akkurat som det bør være. Men noe er likevel riv ruskende galt når ansatte ikke tør ta tak i kritikkverdige forhold, når varslingsinstituttet tilsynelatende ikke eksistererer, når ansatte skremmes til taushet. Ikke nødvendigvis av filmproduksjonene direkte, men av hvordan selve systemet er bygget opp. Det er rett og slett helt uakseptabelt for en bransje som årlig får minimum 625 millioner kroner av staten.