Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: «I May Destroy You»

Fryktløst om sex og rus

«I May Destroy You» er en skremmende god skildring av dating og seksuelt samtykke i den moderne tidsalder.

Fryktløs: Michaela Coel spiller svært overbevisende i hennes egne produksjon «I May Destroy You». Foto: HBO Nordic. Vis mer

TV-ANMELDELSE: «I May Destroy You» er en fryktløs utforskning av sex og rus. Den kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt.

Man trenger ikke å se mange episoder før man spår at «I May Destroy You» blir et kommende TV-fenomen.

Fortellinger om voldtekt har en lei hang til å la offeret defineres av det de ble utsatt for. Var det en gang to personer inne på det rommet, før de ble overgriper og offer? Fortellingenes etterspill handler ofte om et menneske som må finne seg til rette i den trange offerrollen og som mister seg selv i den. «I May Destroy You» handler om en kvinnes liv før og etter et overgrep, men er så nyanserik og uforutsigbar at den grenser til det fengslende kaotiske, med sine hundretusen følelser som buldrer under overflaten.

«I May Destroy You»

5 1 6
Strømmepremiere: 7. juni
Beskrivelse:

Britisk komedie- og drama-serie. 12 episoder à 30 min.

Kanal:

HBO

«Uredd og rørende om overgrep.»
Se alle anmeldelser

Midt i det dristige og dystre, er serien også en bittersøt generasjonsskildring av et typete miljø som ikke ser seg mett på rus og sex. Michaela Coel er regissør og hovedrolleinnhaver, to oppgaver hun mestrer til fingerspissene. Coel føyer seg inn i rekken av unge kvinner som spiller i egne produksjoner om tidlig trøblete voksenliv. Det er vanskelig å ikke sammenligne henne med «Fleabags» fabelaktige Phoebe Waller-Bridge eller vår egne «Unge Lovende». Men som tittelen hentyder, tar «I May Destroy You» for seg dystrere tematikk.

Feststemt London

Vi møter Arabella, en partyjente med en skarp penn og litterære ambisjoner. Hun er en av mange young aspiring et-eller-annet i sin krets, som rører rundt i et pulserende London. Debuten hennes vakte oppsikt - i den grad at hun blir stoppet på gata av fans som kan resitere avsnitt utenat. À la tidsånden består boka av en samling tweets som går under den VICE-aktige tittelen «Chronicles of a Fed-Up Millennial». Hun er sin generasjons stemme som strever med den vanskelige andreboka, ja, du skjønner greia.

Men serien tar en mørk vending. En natt døgner hun for å rekke en deadline, men ender i stedet opp på en bar – i likhet med alle andre med skrivesperre. Dagen derpå er telefonen knust og hukommelsen blottet for minner om tid og sted. Om litt får hun flashbacks av et mannsansikt. Da begynner hun å nøste opp i hva som kan ha skjedd. Det blir begynnelsen på en lang følelsesmessig og byråkratisk prosess, som begynner i voldtektsmottak og fortsetter i Londons gater. Skildringen er sår og realistisk, som viser seg spesielt i Arabellas følelsesspill. Reaksjonsmønsteret hennes er nemlig like uforutsigbart. Hun går den ene dagen fra tøff uberørthet («Yeah, I was raped», sier hun på morgenmøtet) til sitrende angst på bussturen hjem. Det en gang så omflakkende livet arresteres, men ikke helt. Rus blir for henne en frisone.

Britisk hyperrealisme

Den smertefulle historien rommer også en god porsjon humor, takket være det ektefølte vennskapet mellom Arabella og partner in crime Terry (Weuche Opia). En av episodene vies en ferietur til Italia, fulle av realistiske rus-scener og sprø påskudd. Fortellingen følger også den homofile vennen Kwame (Paapa Essiedu), som i en Grindr-styrt datingverden farefullt balanserer mellom å eksperimentere seksuelt og å selv bli utnyttet.

«I May Destroy You» er tidvis en studie i forpliktelsesredsel og post-coital tristesse, der de ligger nedslåtte i dynene sine etter nok et desperat ligg. Hva gjør de så for å bøte på såret? Røyker weed og slår på en lettfordøyelig animasjonsvideo om nevrovitenskap fra YouTube-kanalen Kurzesagt. Det er treffende og ganske så morsomt.

Utpeker seg

Etter å ha sett en eller to episoder, er man er bergtatt. Ingen av hovedkarakterene er hvite, og det gir et litt annerledes blikk på ting, fra hårstyling til klasse og etnisitet. Man innser fort at det var på tide, og «I May Destroy You» er sådan absolutt velkommen.

Dessuten er serien filmet i en elliptisk fortellerstil, med kryssklipping fram og tilbake i tid, fra London anno 2020 til skoleuniformkledd ungdomstid. Den kan bli litt springende i enkelte partier, men sluttepisoden vever alt sammen på forbilledlig vis. «I May Destroy You» er et dristig og stilsikkert tilskudd i et mangfoldig serie-sortiment, lydsatt av så fin musikk at man vil søke den opp etter episodeslutt.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!