Fu Manchu

Fu Manchu har en sentral plass i den kaliforniske stonerfamilien, ettersom Manchu-medlemmene Eddie Glass og Ruben Romano i 1996 startet retropsykedeliske Nebula - og fordi gruppas trommis siden den gang har vært Kyuss-originalmedlem Brant Bjork. Skivene til Fu Manchu, «California Crossing» er nummer seks i rekken, er alltid ganske kule, men aldri av det helt rystende slaget. Bandet besitter verken Queens Of The Stone Ages aggressive popsensibilitet, Monster Magnets monstrøse riff eller Kyuss' knugende ørkenvibrasjoner. Fu Manchu mangler rett og slett autoritet i sounden sin. Samtidig viser «California Crossing» nok en gang at Fu Manchu er et gromt og lettere upretensiøst band, som dyrker sin gla'-stonervariant, der fokuset ligger mer på biler, damer og rock som virkelighetsflukt, enn på ørken og de store mastodontalbumene. Scott Hill synger som en fjern fetter av Ace Frehley, og de doble gitarangrepene til Hill og Bob Balch varmer stua. Man lengter til late, øldrikkende dager i California når man hører Fu Manchu en kjip januarmorgen i Oslo.