Fuck teknikken!

I morgen kommer endelig den første norske Dogmefilmen, «Når nettene blir lange», på kino. Det er ikke en dag for tidlig.

Det ser ut som en video fra hytteturen i jula: Bildet hopper litt opp og ned, virrer fram og tilbake til den personen i selskapet som fører ordet, før det plutselig snur seg til en mørk krok.

Og som om det var et opptak fra juleselskapet, sitter du og vrir deg i stolen, gruer for hva som kan komme: Sier noen noe dumt? Blir det pinlig?

Det blir verre enn pinlig. Det blir tragisk. Men også morsomt og spennende. Og det er meningen; det er ikke videoen broren din tok opp på hytta. Det er en spillefilm av Mona Hoel.

Kyskhetsløfte

«Når nettene blir lange» er nemlig tatt opp under samme tekniske vilkår som din bror ville ha hatt på hytta. Den er laget i henhold til Dogme-reglene. Dogme 95 er ti bud for filmskapere, formulert av de danske regissørene Lars von Trier, Thomas Vinterberg, Søren Kragh-Jacobsen og Kristian Levring. Manifestet ble lenge ansett som en spøkefull filmpolitisk provokasjon, men da von Trier og Vinterberg i 1998 presenterte sine første Dogme-filmer - «Idiotene» og «Festen» - på filmfestivalen i Cannes, smalt startskuddet til en internasjonal bevegelse.

Alle filmer som lages i henhold til de ti budene, kan nå få et offisielt nummerert sertifikat fra Dogme-sekretariatet i Danmark. Sertifikatet kan trekkes tilbake hvis det viser seg at det endelige produktet ikke er produsert i tråd med forutsetningene.

Mona Hoel fikk i forrige uke sertifikat nummer 19 for sin film. For filmtalenter verden over har Dogme-reglene, som egentlig er et strengt kyskhetsløfte, blitt en frigjørende mulighet til å lage filmer.

Begrenset

Filmproduksjon har alltid vært begrensningens kunst: Man har en begrenset mengde penger, tid og teknisk utstyr å lage film for. De siste tiårenes streben etter teknisk briljans i filmene, har lagt enda flere begrensninger på filmkunsten: For i den grad dette medfører mer komplisert produksjon, betyr det også økte budsjetter - og dermed større krav til markedstilpasning av filmene og produsentkontroll over det kunstneriske innholdet. Greit nok for de som lager dusinvarefilm for et stort publikum, men ikke for de såkalte auteurene - de som selv vil skrive manus, regissere og bestemme hvordan den endelige filmen skal se ut. Det var til disse de danske Dogme-kameratene sa fuck teknikken : Det går an å lage god film uten lysutstyr, lyd-utstyr, sminke, kostymer, studiodekorasjoner, spesialeffekter - ja, selv uten film i kamera.

Det viktigste er et godt manus og gode skuespillere, sa de. Så gjorde de som de selv sa.

Og filmene ble praktfulle: Nummer tre i rekken var Søren Kragh-Jacobsens «Mifunes siste sang» , mens Kristian Levrings «The King is Alive» kom i år - til litt mer delte kritikker enn de tre første. Dogme 95 har vært av uvurderlig betydning for Danmark, som nå anses for å være et av verdens fremste filmland, med Lars von Triers Zentropa som et av de viktigste uavhengige selskapene i internasjonal filmbransje. Som et alternativ til Hollywood. De fire første danske Dogme-filmene koster like mye som fem minutter av en stor actionfilm i Hollywood, men de vil få større innflytelse på filmkunsten i framtida. Likevel, og som med alle bølger: De sprer seg fort, blir større i bredden, men mindre i høyden og forsvinner etter hvert inn i andre bevegelser.

Ikke «Die Hard»

Det er ikke noe å gråte over - for Dogme 95 glir inn i bransjen og blir værende der. Den vil skvalpe rundt i hjernene til de som lager film - og snart blir det like naturlig å lage film slik, som sånn. Ikke «Jurassic Park» og ikke «Die Hard», men det er heller ikke poenget: Hollywoods effektmakere lager eventyr som ikke er ment å være troverdige, publikum vet hva som er filmtriks, men liker det likevel.

Dogme 95 er for filmer man skal tro på, og det gjør kinogjengere verden over: Fordi mangelen på tekniske hjelpemidler fjerner all distanse mellom kamera og aktører, tilskueren føler at han selv er til stede i filmen.

Og fordi filmskaperen benytter seg av skurrete, skakke og halvmørke videoopptak, den samme måten folk er vant til å få sin egen virkelighet framstilt på - enten det er juleselskaper, ferieturer, konfirmasjoner eller bryllup. Det er selvsagt bare en ny måte å fortelle dikt og fanteri på - men det er forbannet godt fortalt.

2 . Lyd skal ikke opptas separat fra bildeopptakene, eller omvendt. 3 . Kamera skal være håndholdt. 4 . Filmen skal være i farger. Ekstra lyssetting er ikke tillatt. 5 . Optisk ekstrautstyr og filtre er forbudt. 6 . Filmen skal ikke inneholde uekte handlinger, mord og våpen er forbudt. 7 . Forflytning i tid og sted er forbudt, filmen skal finne sted her og nå. 8 . Sjangerfilmer aksepteres ikke.

9 . Filmformatet er 35 mm. ) Dogme-filmene tas for det meste opp på video, men overføres til 35 mm film før de vises på kino.

DOGME 19: Mona Hoels «Når nettene blir lange» handler om en feilslått juleferie.
LYKKELIG familie, eller?