Fucking Finnmark

Det er faktisk noen igjen der oppe.

- KAN DU SLUTTE å stikke alle i ræva. Det gjør vondt, sier klubblederen, hun har svarte klær, høye støvler og peker på en fyr i stor og rar boblejakke. Han gliser stort. Viser stolt fram en tegnestift. Klubblederen banner. Så roper hun ut til ungdommene som henger utenfor klubben sin, den som holder til i den nedlagte hermetikkfabrikken:

- DERE LEVER JO i steinalderen!

Vi er i Vadsø, lengst nord i Norge, på den nordøstre finnmarksspissen. Og ungdomsklubblederen har sagt noe man fort tenker om folk i Finnmark. Det står jo i avisene: «Kyst-Finnmark i krise», står det. Eller «Framtida drar fra Finnmark». Og hallo, de har jo et poeng. Finnmark har lekket som en sil de siste årene. Det er flest ungdom som flytter. Finnmark har den høyeste arbeidsledigheten i landet. Ungdom er hardest rammet. Men hvor ille er det egentlig?

- I MILITÆRET LÆRTE jeg å hate. I Bergen studerte jeg andre ungdommer. I Trondheim gjorde jeg ingenting, sier Håvard Johnsen (25). Han står i en kjeller under elektroforretningen i Vadsø med 3000 cd\'er rundt seg, som han håper snart vil få nye eiere. Etter å ha bodd noen år på andre steder, har han bestemt seg for å bo i Vadsø for resten av livet. I sommer tok han over Vadsøs eneste platebutikk, den som ligger 845 kilometer unna nærmeste Platekompani.

- Hm. Det er Steffen, Jørn... og Tommy, sier Håvard.

Han ramser opp, ikke akkurat i fleng, de på hans alder som bor her i Vadsø.

- Det er flere i feriene, da, sier Håvard. Han er stille en stund. Han har rufsete hår og villmarksgenser og sier sakte:

- Jeg blir satt helt ut av denne låta.

Under et håndskrevet «spilles nå»-skilt ligger den siste til Travis. Håvard prøver å oppdra folk. Bare litt da. Få dem til å høre på noe nytt.

- Thomas Dybdahl passer bra her oppe. Han hadde vært perfekt for stemninga vi har. Men det er ikke det folk kjøper. Det er Absolute Music.

En fyr kommer inn for å kjøpe et memory card. Sier han betaler i morra.

- Ok, sier Håvard.

Det er mørkt for lenge siden, han gjør opp kassa.

- I dag har jeg hatt tre kunder. Det er helt dødt.

TILBAKE PÅ HERMETIKKFABRIKKEN i Vadsø, der inngangspartiet bare er is, spenner en fyr med fake samelue ei jente ned på isen. Hun hviner, man kunne hørt det helt inn hvis det ikke hadde vært for den lynkjappe dancelåta noen akkurat satt på. En tynn, liten fyr stopper midt i en headspin. Resten av breakegjengen er også misfornøyde med musikken, dansegulvet tømmes. Men tre jenter på femten år ser ganske fornøyde ut. De henger ved døra.

- Det er helt greit å være her.

- Hva gjør dere?

- Ingenting.

De løfter på skuldrene, lar lipglossen gå rundt.

- Skal dere fortsette å bo her?

- Aldri i livet. De samme gamle trynan da.

Lenger inn står Thomas Stock (17). Han har akkurat vært og dytta på den ene lipgloss-jenta for tredje gang og nå står han og hviler ut med Thomas Johansen (17), begge har rare boblejakker, med beskyttelse på albuer og skuldre. Reflekser. Og merker.

- He? Det er scooterjakker, sier de.

Ler hest.

- Polaris er dårlig. Det er Ski-doo som er bra, da, sier Thomas.

Han forklarer at Lynx ikke er så ille, Lynx er nesten det samme som Ski-doo. Forskjellen er understellet. Og at Ski-doo er mye tøffere, det er scooteren de har, og som de alltid kjører rundt med når de ikke er på klubben for å se på damer, eller går på videregående, på mek.

- Vi gjør det for å ha noe å gjøre, sier den ene Thomas.

- Vi bare kjører. Stopper. Tar en røyk, sier den andre og skifter vekten fra høyre til venstre bein før han sier:

- Men alle vil flytte.

DET MÅTTE JO SKJE, en gutt blir sendt til legevakten fordi han datt litt rart på isen, og ungdomsklubblederen roper igjen at ungdommene flørter som de skulle levd i steinalderen. Så går hun inn og skrur volumet i været, mye høyere enn noen av ungdommene har tort. Det er en remix av Rune Rudberg. Breakegjengen blir misfornøyd igjen og går ut. De heter CJ Rockers og har holdt på i fire år siden Warlocks var på en slags turné her. Etter det har de lært alt selv.

- Det var et kurs på klubben, men det var noe tull. Det var en sånn fyr. En fra Russland. Vi var jo faen meg bedre enn han, sier Patrick André Rolstad (14), en tynn, liten fyr.

- Hadde ikke han snekkerbukse? Han så skikkelig gay ut, sier ei jente som har nagler på lua. Det er fordi moren hennes eier Kannibal: En klesbutikk som åpnet i Vadsø for ikke så lenge siden. De har mye kulere klær enn Cubus, sier folk. Nesten alle som ikke har scooterklær, har skateklær. És-sko.

- Jeg skal flytte til Drammen der søskenbarna mine bor, sier Patrick.

Martin Karlsen (17) vil bli. Det er her i Nord-Norge de har militæret, og Martin har jo uniform allerede. Han står innerst i klubben og skyver hodet bakover, brystet framover.

- Vi er pliktig til å gå i uniform på møtene, sier han morskt.

Han og kompisen er med i Heimevernets Ungdom. I dag har det vært møte, Martin kommer rett derfra. De lærer nesten det samme som de vernepliktige lærer. De snakker i munnen på hverandre, ja, for litt siden var de på besøk i en ordentlig militærleir ved Kirkenes.

- Stilig opplegg, sier kompisen.

- Vi lærer masse. Vi har øvelser med skarpe skudd, sier Martin.

- Ja, det er et veldig godt tilbud til ungdom her.

MEN DET VAR I VADSØ. Hvordan er tilbudet for unge i Vardø, et enda mindre sted, enda lengre nord? En gang var Vardø det største og rikeste stedet i Finnmark. Med egen flosshattbutikk til de som tjente mest på superfisket. Vardø ligger jo så herlig rett ut mot havet, på en øy, nærmere fiskebankene og rikdommen kom man ikke.

De siste ti årene er innbyggertallet halvert. Denne sommeren gikk to av fiskebedriftene konkurs. Sånt blir det tomme hus av. De står fremdeles tett, med avskallet maling langs brede gater som går rett ut mot havet. Denne fredag formiddagen går to jenter nedover den bredeste gata. Det blåser, fordi det alltid blåser, det er bare ett eneste tre i Vardø, de to jentene har boblebukser med selene hengende ned.

- Det er ikke skobutikk her eller noe, sier Carina Berg (15).

- Det blir vel å flytte, ja, sier Silje Bjørklund (15).

- Men det er ikke så mye vold og drap her, sier Carina.

I kveld skal de på ungdomsklubben: Mad Club. Og kanskje en fest etter det.

Men det er bare formiddag ennå. Nede på kaia gufser det inn fra havet. Han har varmedress, slim på henda. Stig-Tore Solstad (24) står i en båt og lesser av dagens fangst. Han er fisker. Den eneste.

- Det er bare meg. Som er så ung, da. Men jeg stortrives med de gamle fiskerne. Jeg har frihet. Kan arbeide når jeg vil.

Han ser på henda sine, på fiskeslimet.

- Jeg ville bo her. Men det fantes ikke jobber. Så jeg kjøpte min egen fiskebåt.

Stig-Tore sier han tror Finnmark kommer til å bli fraflyttet. Fullstendig. Myndighetene satser ikke på kystfiskerne, de vil ha svære trålere, i Øst-Finnmark blir fiskemottakene og fiskebrukene lagt ned én etter én. Stadig færre vil ta i mot fisken til Stig-Tore.

Ingen muligheter, sier han.

SVEIN-HARALD HOLMSEN (25) står i den tomme landhandelen i fiskeværet Hamningberg, enda lenger nord for Vardø igjen. Hamningberg er allerede fraflyttet. Men i sommer kjøpte Holmsen landhandelen, og nå vil han skape liv her. En jobb for seg selv og andre. Lokke turister.

- Det kommer til å skje noe nå. Vi kommer ikke lenger ned, sier Svein-Harald og ser ut mot havet, det er nok å se på. Han ser sterk ut, har vært i telemarkbataljonen, i Kosovo, vært backpacker i Asia. Men så ville han tilbake.

- Jeg fikk en oppvåkning for noen år siden. Før det visste jeg ikke helt hvem jeg var. Men så tenkte jeg: Hallo, jeg kan jo gjøre hva jeg vil. Jeg må jo ikke utdanne meg. Jeg kan begynne nå.

Han og kompisen fant det ut sammen på et nachspiel i Tromsø, mens de drakk absint. De skulle få til noe i Vardø. Det var en åpenbaring, forteller de. Nå er de enige om at man må se positivt på alt.

- Du er livskunstner, sier han til kompisen, som også har tatt seg en tur til Hamningberg. Kompisen har flyttet tilbake til Vardø for å selge kjøleskap. Og også han er strålende fornøyd med valget. Nylig kjøpte han seg en treroms leilighet til 45000 kroner. I den har kompisene sittet og lest mange av de samme selvutviklingsbøkene.

- Alle andre må ha det godt. Så kan jeg få det godt, sier Svein-Harald.

- Hvis du oppfører deg som en kuk, får du ikke solgt en drit, sier kjøleskapselgeren.

- VARDØ ER JO ET fantastisk sted, sier rådmann Knut-Einar Wold. Han sitter med kaffekoppen på Vardøs thairestaurant, Asian Burger Catering. Fiskerne pleier å spise burger her når innehaveren ikke klarer å lure dem til å prøve thai.

Rådmann Wold er søring, helt ny i stillingen og overbevist om at de skal klare å lokke flere ungdommer til Vardø.

- Vi må skape noe kult. Finnmark har et generelt imageproblem, sier Wold. Han har stor tro på Svein-Harald Holmsen og vennene hans. Noe av det første han gjorde da han hørte om Svein-Harald og prosjektet hans i Hamningberg, var å be ham ut på middag. Nå har de et godt samarbeid. Svein Harald synes han har fått velig god støtte fra kommunen. (Selv om han først lurte på om rådmannen var homo da han ble bedt ut på middag.)

SENT FREDAG KVELD. En kjellerhybel, Vardø:

Bordet er fylt med tomme mack-flasker allerede, på kortsiden er det en tv og sannsynligvis verdens største hybelhøytalere. En og en halv meter høye og en halv meter brede. Det virker som de fyller halve rommet, i hvert fall fyller Bryan Adams stemme hele rommet. Så Iron Maiden. Så mer Iron Maiden. På panelveggene henger det Offspring-håndklær.

- Folk som flytter herfra kommer garantert tilbake. Jeg kommer tilbake, sier ei jente.

For det er her hun har venna sine. Og det er her det er bra fester. Alle kjenner alle, og det er det som er det fine. Det sier nesten alle i Vardø. Og nå drar vorspielet av sted til en annen fest der det er andre folk som alle kjenner fra før.

Der er det mer Iron Maiden, innrammet på veggen henger «fagbrev i fiskeindustrifaget» og snart stripper ei jente nesten i sofaen. Noen får se en pupp. Før sikringen går.

- Ka i hælvete er det som skjer? spør noen.

- Sikringen pleier å gå her, forklarer Ingrid Knudsen (17).

Hun og to andre jenter sitter i en ring og har langt hår som de slenger i bakken i takt med Iron Maiden. De synes det er helt fint å bo i Vardø de også. Bra fester.

- Hvis du går i litt svarte klær, synes alle du er rar, sier en av dem.

- Men du har jo meg, sier Ingrid. Hun har også svarte klær.

Så, ti minutter etter at strømmen har gått, høres en grumsete stemme fra et hjørne:

- Er strømmen gått?

TILBAKE I PLATEBUTIKKEN. Vadsø: Håvard Johnsen har gitt seg tiden fram til jul for å se om han får platebutikken til å gå rundt. Han har ikke tatt ut noe lønn til seg selv ennå. Og han har fortalt at han sannsynligvis er den eneste gutten i Vadsø som aldri har kjørt scooter. Hvorfor blir han?

- Jeg fant ikke roen i en stor by. Ikke tid til å slappe av. Dette er en av de få fornuftige tingene man kan gjøre i livet. Jobbe med musikk. Noe som har med hva folk føler å gjøre. Dybdahl i steden for Hotel Cæsar. Skjønner?

Så sier han «Fullmåne». «Hytte». «Midnattsol».

Dessuten:

- Jeg og kompisene mine pleier å si: Vi kan ikke ha det jævligere enn palestinerne uansett. Det er bra å tenke på.

<B>«PLAY WITH MADNESS»: Fredag kveld og fest i Vardø. Iron Maiden. Det er bare å synge med, snart går sikringen.
<B>HOLDER VARMEN: David, Jeanette og Linda (alle 16 år) henger utenfor en nedlagt butikk. David har en grad for mye i kroppstemperatur, han fryser nesten aldri. Det er derfor han bor i Vardø.
<B>PLATER TIL FOLKET: - Livskvaliteten er høyere uten Platekompaniet, mener Håvard Johnsen. Han tok nylig over den eneste platebutikken i Vadsø.
<B>STAY OR GO: Jeanette S. Martinussen (16) og Linda Jonsdottir (16) bor i Vardø, innimellom mange tomme hus. På ti år er innbyggertallet i Vardø halvert.