Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fucking Grünerløkka

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Før de urbane ble urbane, for eksempel i 1992, surret de rundt i byen uten mål og mening. De var frustrerte og lurte på hva de skulle ta seg til. Sånn hadde de det helt til de skjønte at de var urbane. Da falt liksom alle brikkene på plass. De urbane var fortsatt frustrerte og de lurte fortsatt på hva de skulle ta seg til, men nå skjønte de at det var sånn det skulle være. Det var selve poenget. Urbane mennesker er alltid forvirret, det kommer av at de tar inn over seg informasjonssamfunnet og det økende presset fra alle kanter.

DET BESTE DE URBANE VET OM, er å snakke om at de er urbane. Byen er blitt en del av dem, sier de. Den sniker seg inn med lufta de puster og maten de spiser, den tar bolig i hodene deres gjennom filmene de ser på kino og bøkene de leser på trikken. Det er sånn det er, og de urbane elsker at det er sånn.

Men det hender at de sukker eksistensialistisk over det økende presset fra alle kanter generelt og informasjonssamfunnet spesielt.

- Det er vanskeligere å være menneske nå enn før. Men det er samtidig en utfordring , liksom, sier de urbane og bestiller en bar vodka som de tar på styrten.

OVER TIL MINIMALISMEN. Den er blant de seneste uttrykkene for de urbanes komplekse indre liv. Før var det nesten ingen kontinentale kaffehus, italienske bakevarer, franske mineralvannmerker eller transsibirske grønnsaker å finne i byen. Ingen hadde rare joggesko og frisørsalongene så ofte ut som frisørsalonger.

Nå ser de ut som innsiden av et kjøleskap.

Det samme gjelder for tankene, bøkene, klærne, følelsene og hundene i byen. Til og med såpedispenserne på toalettene på kinoene er blitt så minimalistiske at det ikke lenger kommer såpe ut av dem.

Alt dette er de urbanes verk.

MEN HER KOMMER det verste. For nå sier de urbane at det minimalismen er helt ut.

- Det neste nå er maksimalismen , sier de.

Maksimalisme betyr at alt skal være overdådig og prangende, og å forutsi at den kommer etter minimalismen krever omtrent like mye fantasi som å skjønne at du blir våt i håret hvis du går ut når det regner. Maksimalismen har visst ikke kommet ennå, men de urbane sier at den kan være her når som helst.

I hvert fall i byen.

Plutselig og uforvarende pipler den ut fra kafeene på Grünerløkka og sprer seg som japansk risbrennevin i sentrumsgatene. Og alle de minimalistiske restaurantene, frisørsalongene, såpedispenserprodusentene og menneskene må bytte ut interiøret, menyen, personalet, bestikket, klærne, meningene, jobben og hunden. Og hva har de urbane oppnådd da? Forandring, selvfølgelig. Det er uhyre slitsomt, men det er liksom litt av poenget.

DET ER VERST PÅ GRØNERLØKKA. Det er alltid verst på Grünerløkka. Der har de urbane nylig fått det for seg at det er urbant med unger. Kafeene kryr av småunger som er flasket opp på café au lait og digital samtidsjazz, og det er umulig for oss andre å være der. Vi kan bare glemme det. Vi får aldri innpass, for i vår tid er skillet mellom de urbane og de andre like absolutt som skillet mellom Marlon Brando og Nils Vogt.

Vi er hjelpeløse.

Men vi har et minimalistisk håp om at de urbane en vakker dag stapper i seg så mye ruccolasalat og sushi at de faller ned av barkrakken.

Da skal vi krype ut fra våre mørke hybler og humre triumferende. Da skal vi gjenerobre byen. Og de urbane kan forsøke å finne trøst i at de tross alt levde i tiden og forventet en viss effektivitet.