Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fucking Grønland

Niviaq Korneliussens bok om kjønn og sex kommer på norsk flere år for seint.

SNAKKISBOK: Niviaq Korneliussen ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris for debutboka, om fem unge grønlenderes baling med seksualitet, kjønn og begjær. Foto: CAPPELEN DAMM
SNAKKISBOK: Niviaq Korneliussen ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris for debutboka, om fem unge grønlenderes baling med seksualitet, kjønn og begjær. Foto: CAPPELEN DAMM Vis mer

Det er ikke meningen at alle kunstverk skal bli klassikere, og hos noen verk ligger faktisk mye av styrken i akkurat dette: De er innmari gode bilder på sin nåtid. Da jeg leste Lotta Elstads forrige roman, «Jeg nekter å tenke», lo jeg så godt av hennes sylskarpe 2017-skildringer. Hvis jeg hadde lest boka 4-5 år etter utgivelse, ville den garantert ha tapt seg.

Grønlandske Niviaq Korneliussen debuterte med «HOMO sapienne» i 2014, og forfatteren oversatte den selv til dansk samme år. Boka ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris året etter. Dessverre er det først nå den er ute på norsk, i Kim Leines oversettelse.

Begjær på grønlandsk

Vi tar del i fem unge menneskers hverdag i Nuuk. De fester hardt for å glemme hvor mye de sliter med å finne seg til rette med seg selv. Det de tenker mest på, er seksualitet, kjønn og begjær. Dette er temaer som selvsagt er viktige, men noe føles påtatt her, som om språket vi hadde for disse tingene i 2014 var noe annerledes enn nå.

Ordet begjær er for øvrig ikke nevnt i teksten, det nærmeste vi kommer er dette: «Hva er det jeg føler? Lust. Hvordan sier man lust på grønlandsk?» Nå kjenner jeg ikke det grønlandske språket, jeg vet iallfall at det er en myte at det finnes to hundre ord for snø, men jeg håper inderlig de har minst ett for begjær.

Forfatteren har riktignok uttalt at homofile opplever mye motstand i det vesle grønlandske samfunnet, særlig guttene, som gjerne vokser opp i en machokultur. Kanskje er det da ikke så lett å finne de beste ordene for dette.

Irriterende

Noe utdatert føles også screenshots av SMS-er, og ikke minst hashtags, som jeg ikke klarer å se på som annet enn malplasserte. Aller mest irriterende er all bruken av engelsk, som sikkert skal få teksten til å virke muntlig og ungdommelig: «Jeg puster inn. Kroppen min blir lettere. Oh, the wonders of alcohol!»

Slik er teksten stadig vekk.

Språket i seg selv er ofte masete og messende og gjentakende på en måte som trolig skal få fram en stresset hovedperson, men det blir for mye av det gode: «Jeg trekker pusten dypt og ringer. Han svarer ikke, og jeg prøver igjen. Kanskje han sover. Han svarer ikke, og jeg prøver igjen. Det skal nok gå. Han kommer nok til å svare. Han svarer ikke, og jeg prøver igjen. Kom igjen. Han svarer ikke, og jeg prøver igjen.»

Passer unge mennesker

Alt i alt synes jeg «HOMO sapienne» er pubertal og slitsom, og den største dramatikken kommer altfor brått på. Men samtidig kan den fungere som en mye svakere, men tidsmessig oppdatert versjon av «Fucking Åmål», og slik være til hjelp for enkelte unge voksne. Og det er jo noe.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media