Fucking ord for dagen

At det finnes noen sure gammelfeminister med patent på hva som er opprør, tror jeg de unge jentene kan ta helt med ro. Så lenge de tør å vise finger'n samtidig som de lar seg avbilde i bh-en.

TIDLIG MORGEN MED AVIS. Slår rett opp på intervju med et norsk jenteband. Alle avbildet i bh-en. Ikke på den teite, men den selvbevisste måten:

- Man behøver vel ikke kunne dra seg i kuken for å spille gitar, sier en av bandjentene.

Ikke vet jeg om talentet står i forhold til tonen, men dette vulgær-puerile utsagnet setter meg i godt humør. Endelig et oppløftende ord for dagen, tenker jeg. Å kunne dra seg trenger man heller ikke kunne for å skrive roman. Inn på skriverommet, på med pc-en, men konsentrasjonen er brutt.

Jeg tenker på den svenske «Fittstim»-boka, på den norske oppfølgeren «Råtekst» - og reaksjonen etterpå. Har jeg fått feil inntrykk, eller aner jeg en muggen reaksjon fra gammelfeministene? Først etterlyse de unge jentenes opprør - så kritisere dem for at opprøret ikke handler om det riktige. «Vi var seriøse tungvektere med analyser og demonstrasjonstog, dere snakker om utseende og slanking.» I så fall, noe så kjipt! Som å få sulten under annen verdenskrig smelt i bordet fordi man var født etter 1945 og ikke likte fiskepudding.

Dette er ikke SÅ viktig å tenke på heller, tvert imot, jeg bestemmer meg for å få det ut av hodet. Men det blir liggende og murre. Jeg ser for meg ulike varianter av femininitet. For eksempel tretten år gamle Norway Cup-jenter som skyter, scorer, jubler og skyter igjen. Alle som har sett prepubertale jenter i utemmet utfoldelse - og som har bevart sin egen protest mot å temmes - vet hvor trist det er å se bimboer. Og dette er bimboenes glanstid. Den kommer neppe til å vare evig, så det gjelder å smi mens jernet er varmt for damer som ikke har så mye mer enn høy silikonføring å fare med.

JEG HUSKER ET TV-PROGRAM for ikke så altfor lenge siden. Heldigvis har jeg fortrengt det meste. Men det var en såkalt samtale mellom flere inviterte gjester. Inkludert statsministeren og en eks-utbrettsdame hjemvendt fra USA. Eks-utbrettsdamen snakket litt om behovet for silikon & sånn og gjorde samtidig sitt beste for ikke å framstå som dum. Kanskje sa hun til og med den klassiske setningen om at hun ikke var dum selv om hun var blond og - forhåpentligvis - fremdeles deilig. Dette husker jeg ikke. Men det jeg husker er at samtalen kom inn på sigarer, dette var i Clinton-jukkingens verste fase, og så sa statsministeren noe slikt som: - Ja, jeg vet i hvert fall hvordan en sigar skal brukes, hø-hø.

Rett etterpå ringte telefonen hjemme hos meg. Det var fra en mannlig venn, en forfatter på trettifem.

- Så du det? spurte han. - Hvis ikke, har jeg tatt det opp. Så du kan få se hvor beskjemmet, men samtidig stolt statsministeren virket: Her sitter jeg, en kristen statsminister, mot utbretting av kjønn, i knipe selvfølgelig, men likevel en av gutta, ingen snerpete moralist, bare hør hvor muntert vågal jeg er, hø-hø.

Jeg benyttet ikke anledningen til å se eks-utbrettsdamen og statsministerens sigarblødme om igjen. Nok er nok. Jeg har heller ingen antikristelige eller partipolitiske motiver for å skrive dette. Ingenting imot Kjell Magne. Hyggelig gutt, absolutt. At han, selveste statsministeren, som kan være på TV når han vil, også satt der sammen med en utbrettsdame, kan selvfølgelig tolkes fordomsfritt og antifariseisk - i Jesu ikkefordømmende ånd - men å gjøre Lillian et-eller-annet til Maria Magdalena holder hardt.

Og nå er det kanskje noen som tenker at jeg med mitt «Lillian-et-eller-annet» utviser en arrogant språkmakt overfor medsøstre som spiller på enkelte strenger. Da svarer jeg med en av de unge hovedrolleinnehaverskene av «Fucking Åmål»: Alle vet at det er de dumme, pene jentene som kler av seg for penger. De glupe, pene jentene skjønner konsekvensen og finner på noe annet.

Sånn har det alltid vært, hva er det som er annerledes nå? At bimboene blir portrettintervjuet. Tatt på alvor. På liksom, selvfølgelig. «Tatt på alvor.» Det er en trend. På samme måte som torpedotrenden. For ikke lenge siden ble følgende behov artikulert innen forlagsverdenen: Bare det snart kunne dukke opp en autentisk rennesteinsstemme!

DE DANNETES TRANG TIL GÅSEHUD & TRASH. Greit nok. Men så er det noe annet. Noe min mannlige forfattervenn stadig påpeker. Han gruer seg sånn til å fylle førti.

- Menn over førti blir porno i hodet. Se på dem!

Skuespillere, redaktører, TV-verter. Porno i hodet, hele gjengen!

Jeg kvier meg, naturlig nok, for å være enig. Men jeg ser at det har skjedd noe. Menn man liker å huske som radikale råskinn (her kan hver og en sette opp sin egen ti-på-topp-liste), nå med et smålummert flir. Kamuflert bak hormonforskning og kulturrelativisme.

- Hvem skal vi ha med i programmet? Vi tar Lek-Linda, hun er ikke fullt så teit som de andre, hø-hø. Gutta trenger sånt, det har stått i Illustrert Vitenskap.

Når 17-åringer fortaper seg i glansete drømmer, kan det være både søtt og sjarmerende. Retardering er sjelden sjarmerende. Særlig ikke når de retarderte er sjefer med makt til å definere dagsorden. Alle jenter vet hvor ekkelt det er med lumre gubber som kommer ut av skapet seint om kvelden. At det også finnes noen sure gammelfeminister med patent på hva som er opprør, tror jeg de unge jentene kan ta helt med ro. Så lenge de tør å vise finger'n samtidig som de lar seg avbilde i bh-en.