Fuckings ungdomsliv uten troverdighet

Vondt og viktig tema. Halvveis utført.

FILM: Ungdomstida er for noen et sant helvete. Kviser, ulykkelig kjærlighet, usikkerhet, flatfyll, idiotiske foreldre og uoverveid grensesprenging. Lista kunne fortsatt ut i det uendelige.

Poenget er at overgangen fra ung til voksen ofte suger. Lek blir plutselig alvor. Og alvor er kjipt.

For svenske Fatou blir overgangen mer alvorlig, mer realistisk, mer hardhendt enn for de fleste, der hun under den lokale fotballtribunen blir skjenka på hjemmebrent og brutalt voldtatt av to klassekamerater. «Hun ville det, den hora. Hun har jo lagt bilder av seg selv på nettet».

Jeg skulle så gjerne ha likt denne filmen. Den tar opp viktige tema, som det heter. Og belyser unge menneskers møte med en seksualisert og rå verden, der de naivt legger ut poserende bilder av seg selv på Internett og utfører seksuelle tjenester for en halvliter sprit.

Jo da, voldtektsscenen er vond, og følelsene som rår i den unge jenta etterpå er hat verdig. Problemet er at filmen føles som en dramatisert opplysningsfilm, en advarsel, der karakterene er tappet for nyanser, og i stedet fremstilles som endimensjonale figurer i en svart-hvitt verden, der gutter er psykotiske testosteronbomber og jenter utspekulerte løgnere.

Men der filmskaperen forenkler for å være sikker på at budskapet, råheten og viktigheten ikke forsvinner, mister filmen troverdighet. Og med det også seere.