TRYGGHET: Mennesket må lete etter sitt eget grunnstoff og sette det i foredling, skriver professor i sosialmedisin, Per Fugelli. Her på Orre, Jæren. FOTO: ADRIAN ØHRN JOHANSEN / Dagbladet
TRYGGHET: Mennesket må lete etter sitt eget grunnstoff og sette det i foredling, skriver professor i sosialmedisin, Per Fugelli. Her på Orre, Jæren. FOTO: ADRIAN ØHRN JOHANSEN / DagbladetVis mer

Fugelli har resepten

I livsprosjektet skal vi beskytte oss og forebygge, men med måte. Vi må tåle en passe dose uhygge og usikkerhet for å få sjelefred.

Meninger

Når du blir alvorlig syk, kanskje nærmer deg dødens posisjon, er det mange som lager en siste selvangivelse. De gjør opp livets regnskap med pluss og minus. De siste årene har jeg arbeidet med denne nysgjerrigheten: Hvilke livskilder, hvilke grunnstoffer for sjelen, har gitt meg et godt nok liv, 66 år som frisk, seks år som syk? For meg er det syv psykososiale vitaminer som gjør at jeg snart, for 72. gang, vil synge «Deilig er jorden», med hånda på hjertet: Trygghet, verdighet, handlingsrom i eget liv, tilhørighet, mening, glede og likevekt.

Jeg har hatt kreft nå, som kommer og går i seks år. Det har vært en blandet fornøyelse. En av gledene er at pynten faller av livet og språket. Det skjer en utfelling av grunnstoffer i Jeg-et og språket.

Jeg har skrevet 20-30 bøker. Når jeg leser dem i dag, likner de på trær om høsten. Nesten alle ordene faller av. Tilbake står stammen og de nakne greinene. Tilbake står 391 språklige krystaller som belyser grunnstoffene i livet mitt. I boka «Sitater» har jeg samlet disse fyndordene for å få fram «The bright sides of life».

Boka er ment som en resept. I det gamle Perserriket var der tre slags leger: Knivlegen, urtelegen og ordlegen. Jeg har prøvd gjennom legelivet mitt å være Ordlege. Her følger min medisin:

Artikkelen fortsetter under annonsen

Trygghet er livets grunnmur. Men for å være trygg, må du inngå samliv med fare. Den såkalte 0-visjonen gjør oss evig redde. Den forfører oss til å tro at bare null risiko skaper trygghet. Men det er jo uoppnåelig. Risiko, muligheten for at det forferdelige kan skje, er bygget inn i selve livsprosjektet. Vi skal beskytte oss og forebygge, men med måte. Vi må tåle en passe dose uhygge og usikkerhet for å få sjelefred. Resept:

«Vi lever i det tryggeste sekund i historien, på det tryggeste sted på kloden. NYT det!
Det er ikke nødvendig å rope Ulv! Hver gang en laboratoriemus får en skjelving»

VERDIGHET: For å ha det godt må du bli sett og godtatt som den du er - av deg selv og av andre. Det strever vi med på livstid. Det blir lettere hvis vi kvitter oss med det moderne trollspeilet hvor vi bare vil se glansbilder - hvis ikke er du uverdig. Resept:

«Mennesket er medfødt feilvare. Det er godt nok. Kanskje jeg må samle meg om å bli glad i halve Per? Helse er tilpasning.»

HANDLINGSROM I EGET LIV: På toppen av Maslows pyramide skinner en stjerne: Selvrealisering. Mennesket må lete etter sitt eget grunnstoff og sette det i foredling. Du kan ikke ha et godt liv hvis du er under overkommando i samlivet, arbeidslivet eller samfunnslivet. Resept:

«Hvert menneske er et eventyr som ikke har vært skrevet før. Mennesket vil være romfarer i sitt eget univers.»

TILHØRIGHET: Tenk deg: Du blir født, her er ingen andre. Ingen mennesker, ingen blomster, ingen dyr. Du kommer til jorden. Du er ene alene. Hvem ble du da? En amøbe? Plutselig oppdager vi at mennesket blir felles-skapt. Du er den du er akkurat nå, formet av en million møter med andre skapninger, først og fremst mennesker. Resept:

«Ikke vær et 1-tall på jorden. Bry deg om flokken din. Vær bindemiddel, ikke løsemiddel.»

MENING: Lenge, lenge i sommer satt jeg på en benk i et akvarium i Monaco og observerte en blåmanet som heter Aurelia. Hennes liv består i sammentrekning, skyte fram som en pil, drives tilbake av motstrøm, ny kontraksjon, fram som en pil, tilbake til start - slik er Aurelias liv (noen som kjenner seg igjen?). Når ingen vakter hørte på, spurte jeg henne: Hva er meningen? Å være i live, svarte Aurelia. Men det er ikke nok, kanskje for maneter, men ikke for mennesker. Vi må ha grunner for å være i live. Mennesket må ha mening. Resept:

«Å blø mening er farligere enn å blø blod. Gud. Jeg vet at du er der,  men jeg tror ikke på deg.
Før tok vi en titt i Bibelen når vi var i villrede, nå sjekker vi skritt-telleren.»

LIKEVEKT: Her er en skummel tidsånd som roper: Høyere, raskere, sterkere. En tidsånd som skaper stormannsgale forventninger til livet, samfunnet, Gud og Nav. Vi legger målene for lykke, helse, livsstil, kropp, CV og samliv så langt borte at vi aldri når dem. Vi løper på melkesyre mot fjerne idealer og får sure og stive liv - i stedet for å trives med godt nok. Gå til alle de gamle visdomsskriftene i verden, Buddhaskriftene, de greske filosofene, Koranen, Bibelen - her er ett ord som ruller som et ekko gjennom disse urgamle reseptene: Likevekt, harmoni, balanse. Det stemmer med min resept:

«Gi litt mer faen og få et bedre liv. Vi må godta vår smerte,  forandre på det vi kan - og le av resten.
Neste gang Sjefen skal ha en rapport om produksjon og effektivitet, send en e-post hvor det står:

Det som skjer, det skjer Jeg kan ikke si deg mer
Til Birkebeinerne: Hva faen løper dere fra?»

GLEDE: Mange av medpasientene jeg har snakket med de siste årene, sier at de vil gi gleden større plass i «neste liv». Her har vært for mye plikt og flid og bekymring. Resept:

«Her er vår som jeg håper å bli smittet av. Jeg vil at trekkfuglene skal lande i brystet mitt.
Han burde hatt hale, så vi kunne se om han var glad eller trist.
Livets oaser oppstår i forstandens ødemarker.»

En liten stund hadde «Sitater» tittelen «Ordlegens apotek». Her kan leseren finne kloke tanker tre ganger daglig, tenkte jeg. Her kan du finne ord av jern å holde fast i når den eksistensielle eller politiske svimmelheten truer. Men boken er ikke ment som Pers resept på steintavler. Fyndordene skal være spørsmål, selv om de har utropstegn etter seg. Noen av aforismene kan være anker, men de fleste er ment som seil.