Fugelli og slimålen

PER FUGELLI

svinger seg til nye dybder med sine infamiteter mot statsministeren 11. august. Han karakteriserer freidig en av Norges mest allsidige og respekterte politikere som en slimål, med et tilhørende enkelt nervesystem gjemt under kamuflerende lag. Han konkluderer med at Bondevik mangler så vel hjerte som hjerne i sitt budskap. Det er nedslående når professoralt intellekt brukes til den blanding av lettvinte generaliseringer og ondsinnede karakteristikker som Fugelli her fremviser. Selv kjenner jeg statsministeren mest gjennom min far, som anså ham for å være en hedersmann og en sjeldent dyktig politiker, med integritet og grunnfestede verdier. Jeg tilhører riktignok ikke statsministerens parti, og jeg føler som forsker og observatør ingen forpliktelse til å forsvare hans regjering. Men mot Fugellis iherdige spark må det reageres, slik jeg vat at også min far ville ha reagert.

DENNE REGJERING

har markert seg i en rekke verdispørsmål sterkere enn noen regjering har på lenge - fra fattigdomsbekjempelse, via sentrale miljøsaker, til kamp mot mobbing og for læring i skolen. Vi kan selvsagt være uenige om politikken på disse og andre områder, Fugelli, men dine mantra om skatteletter til de rike, økt skatt på sykdom og dyrking av vinnere blir ikke mer treffsikre av å bli gjentatt! Denne regjering har tvert om videreført Jens Stoltenbergs ambisjon (som sistnevnte synes å ha glemt) om en offentlig sektor som ikke kan gi alt til alle, men som må gi langt bedre hjelp til dem som virkelig trenger det - en offentlig sektor for fremtiden. Så kan vi gjerne diskutere satsene for egenandeler. Men det finnes ingen rimelighet og seriøsitet i å plassere den sittende regjering på en ytterliggående, kald og kynisk høyrefløy.

I DEN JEVNE

strøm av politikere fra alle partier som roper og klager og overbyr hverandre, opplever jeg statsministeren som forfriskende rolig og balansert. Han søker å skille mellom det vesentlige og det uvesentlige og stå imot de krav til lettvint populisme som tidsånden stiller. At denne ro og sindighet har sitt utspring i den samme kristne tro og tenkning som formet John Locke, Abraham Lincoln, Konrad Adenauer og et utall andre tenkere og politikere i den demokratiske tradisjon, ser jeg som en stor styrke snarere enn en svakhet.