UENIGE: Kadra Yusuf sier hun ikke forstår et fnugg av Per Fugelli. Nå skal de ha en samtale sammen. Foto: Liv Rønnaug Lilleåsen/NRK
UENIGE: Kadra Yusuf sier hun ikke forstår et fnugg av Per Fugelli. Nå skal de ha en samtale sammen. Foto: Liv Rønnaug Lilleåsen/NRKVis mer

Fugellis «forståelse» har jeg stanget hodet mot hele livet

Skal vi ofre småbarn slik at Frp ikke får poeng? spør Kadra Yusuf.

Meninger

I en ideell verden ville jeg ha vært skikkelig fan av Per Fugelli. En harmdirrende fyr som er opptatt av å kjempe for alle som ikke ser ut som Ola Nordmann. En ordentlig mann godt plassert på venstresiden som er opptatt av å bekjempe fremmedfrykt, er for et multikulturelt samfunn der det er plass til alle. Han er opptatt av at vi skal se hverandre som medmennesker og behandle hverandre med respekt. Hva er det å ikke like, liksom?

Men vent! Se på bildet. Bildet er tatt etter at vi kom ut av radiostudioet til NRK i februar. Fugelli og jeg hadde kranglet om barnebruder.

«Vi skal ikke godta, men prøve å forstå. I deler i verden er dette en skikk. Det har vært sånn i 1000 år,» hadde han sagt etter at det ble kjent at minst 61 mindreårige var gift da de kom til Norge som asylsøkere i fjor. Den yngste jenta var bare elleve år.

Under radioprogrammet snakket Fugelli stort sett om Fremskrittspartiet, retorikken deres, og hvordan denne kunne fyre opp under fremmedfrykt.

Han var så opptatt av partiet under hele intervjuet, at jeg på et tidspunkt spurte: «Skal vi ofre småbarn og underkommunisere ukultur slik at Frp ikke får poeng?»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg gikk derfra med en følelse av at Fugelli er en bra fyr, en mann som har levd lenge, som har masse livsvisdom. Men noen ting er vi rett og slett uenige om.

Den «forståelsen» han snakker om, er noe av det har jeg stanget hodet mot, i store deler av min ungdomstid. Noe av det endte til og med opp i Fugelli sitt nabolag.

I begynnelsen av 2000 satt Fugelli i noe som het Verdikommisjonen, startet av statsminister Kjell Magne Bondevik. I kommisjonen satt en afrikansk ungdomsskolelærer. For kommisjonen var han den perfekte integrerte mannen, men som jeg avslørte i TV2-programmet Rikets Tilstand, var han samtidig en fyr som mente at unge afrikanske jenter burde omskjæres.

Skal alt forstås, tenkte jeg? Skal ukultur og barbariske skikker forstås? Skal man ikke snakke høyt om ukultur og kulturkollisjoner i frykt for at Siv og hennes likesinnede kan bruke det? Hvorfor kjennes det noen ganger som man går i loop?

I en ideell verden ville jeg ha heiet på Fugelli når han snakker om ytringsfrihet. Når han sier at ytringsfriheten ikke skal brukes som et våpen, og at man ikke skal kappes om å krenke mennesker unødig, nikker jeg og tenker «ja ,det er ikke dumt sagt». Men så stopper jeg opp hører etter hva han sier videre.

Som under Trygdekontoret spesialsending om ytringsfrihet. Da sa Fugelli at man skal appellere til folkeskikk og hensynsfullhet. Så langt greit. Og at man skal være forsiktig med å ikke såre deres gud, respektere religionen og ikke såre de underprivilegerte.

Hva mente han med det? At visse grupper og religioner ikke skal bli utsatt for religionskritikk fordi det kan såre? Er ikke det misforstått toleranse?

Som en som faktisk har blitt overfalt for å ha manet til mer religionskritikk innenfor islam, kjenner jeg at jeg får lyst til å dra i sløyfen til Fugelli!

For burde ikke han, som en representant for venstresiden, forstå viktigheten og nødvendigheten av religionskritikk?

Skal man se gjennom fingrene på reaksjonære holdninger under dekke av toleranse og raushet?

Hvordan hjelper det mot fremmedfrykt?

Skal man ikke skrike høyt om urett i fare for å gi høyresiden poenger?

Så en dag i mai ringte redaktøren til Fugelli fra Universitetsforlaget og spurte om jeg ville ta en samtale med Fugelli på Litteraturhuset, i forbindelse med hans nye bok: Vaksinen mot frykt, terror og rasisme.

Jeg sa til damen at hun må ha ringt feil. Jeg forstår ikke fnugg av Fugelli, dessuten driver jeg ikke med koseprat i skravleklassens stue. Men redaktøren sa at Fugelli skjønte at vi ikke var helt på nett, og han var heller ikke interessert i en kosesamtale.

Jeg la på og tenkte at det faktisk var ganske modig av han. I samfunnsdebatten skriker vi ofte til hverandre via avisspaltene og på nettet. En god gammeldags meningsutveksling ansikt til ansikt har aldri skadet.

Hvem vet kanskje jeg lærer noe nytt, kanskje han vil se verden litt gjennom mine øyne, eller kanskje vi bare blir enige om være uenige.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook