BLANDET REGNSKAP: –Mennesket må godta seg selv som ufullkommen skapning og livet som blandet regnskap, skriver Per Fugelli i denne kronikken.
<div>Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet</div>
BLANDET REGNSKAP: –Mennesket må godta seg selv som ufullkommen skapning og livet som blandet regnskap, skriver Per Fugelli i denne kronikken.
Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
Vis mer

Debatt: Livet

Fugellis siste resept

Hvilke verdier har gitt meg et godt nok liv i 66 år som frisk og syv år som syk?

Meninger

Hvor mange resepter har jeg skrevet? Kanskje 10.000 – på molekyler som skal gripe inn i cellenes biokjemiske fabrikk. Men mennesket trenger nye resepter, for vi er mer enn biomasse. Her er helsens likning:

h = k x å x f2

som sier at menneskets helse er et produkt av kropp x ånd x flokk opphøyd i 2. potens.

Vi vet det: Selvfølgelig har helse og sykdom med det som skjer i cellene, i organene, i kroppen vår å gjøre. Men så vet hver eneste en at: Jeg er mer enn kropp. Inne i disse kroppene våre bor en ånd. Og hvordan den har det – stolthet eller skam, håp eller avmakt, trygghet eller frykt – påvirker helsen vår like mye som molekylene vi er så besatt av. Og endelig: Helsen blir ikke stor eller liten i enerom. Helsen kommer an på hvordan vi har det i de små og store flokkene våre. Helsen blir fellesskapt.

I 73 år har jeg gått på jakt i meg selv og i landet etter verdier å bygge liv og samfunn på. I 50 år har jeg som lege lett etter helsens kilder. I denne siste resepten forsøker jeg å formulere:

Sjelens grunnstoffer og flokkens lykkepiller.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg har spurt meg: Hvilke verdier har gitt meg et godt nok liv i 66 år som frisk og syv år som syk – så godt at jeg fortsatt kan synge «Deilig er jorden»?

Her er de fem individuelle grunnstoffene jeg finner, når jeg borer i dybden: Verdighet, selvstendighetsmot, tilhørighet, mening og likevekt.

Disse personlige verdiene oppstår ikke i individuelt isolat. Jeg, Per Fugelli, er den jeg er i dette øyeblikk, formet av en million møter med andre skapninger, i all hovedsak mennesker. Mennesket blir fellesskapt. Ja, vi er originale ett-tall på jorden. Men hver og en av disse unike eksistensene står i formende samspill med flokkene sine: Familien, barnehageflokken, skoleflokken, arbeidsflokken, lokalsamfunnet, landet. Derfor oppstår neste nysgjerrighet:

Hvilke sosiale, eller politiske verdier ved landet mitt har styrket disse personlige verdiene i livet mitt? Her er de fem sosiale vitaminene som har styrket det personlige livet mitt: Likeverd, frihet, samhold, mangfold, godt-nok-samfunnet.

La oss granske de personlige og de sosiale grunnstoffene – og samspillet mellom dem:

Verdighet og likeverd: Verdighet er å bli sett og godtatt som seg. Det er lettere for et menneske å erfare verdighet hvis samfunnet lar være å sortere menneskene etter hud, gud, evner, seksualitet og kropp. Verdige mennesker blir trygge og rause, de vil dele verdighet. Forsterker vi den politiske verdien likeverd, øker vi muligheten for at det enkelte mennesket skal få respekt og selvrespekt.

Selvstendighetsmot og frihet: Selvstendighetsmot er å ha lyst og makt til å bevege seg mot egne mål. Denne egenskapen utvikler vi best i en flokk som er preget av frihet og glede ved det enestående.

Styrker vi friheten i Det norske hus, blir det greiere for individet å finne et utviklingsrom for seg. Vi er i en tidsånd med økende vekt på JEG. Det trenger ikke bety egoisme eller narsissisme. Selvrealisering er et basic instinct i mennesket. Det bør vi ikke bekjempe eller kaste tvil på. Men vi må forstå at den gode selvrealisering oppstår i flokk, ikke i strålende ensomhet. Du skal være en byggestein for deg selv gjennom livet, men også en byggestein for det gode samfunn.

For noen år siden fant jeg på et ordtak: Ikke vær et ett-tall på jorden, bry deg om flokken din. Folk ble glade i denne aforismen, men den er feil og farlig. Mennesket skal ha lov til å klatre mot stjernen i Maslows pyramide: Selvrealisering. Jeg burde sagt: VÆR ET ETT-TALL PÅ JORDEN OG BRY DEG OM FLOKKEN DIN.

Tilhørighet og samhold: Tilhørighet betyr å være nær andre mennesker, ha noen å være glad i og noen som bryr seg om deg. Tette menneskebånd oppstår lettere i et samfunn med sosial oppvarming, preget av bindemidler, enn i et samfunn med sosiale løsemidler og «Du er din egen lykkes smed»-tankegang. Folk som nyter godt av nærhet i den lille flokken, får sans for samhold også i samfunnet. Å bry oss om hverandre vandrer (eller vandrer ikke) mellom hjemmet og kommunestyret og Stortinget.

Mening og mangfold: Mening skriver Nietzsche på resepten fordi: «Den som vet hvorfor han lever, kan utholde et hvilket som helst hvordan».

Noen finner grunn til å leve i kjærlighet, noen i arbeid, noen i samliv med naturen, noen hos gud, noen i kunst, noen i politisk engasjement. I jakten på mening er mennesket den ensomme rytter. Men politikken kan fjerne hindre fra dette eksistensielle rittet ved å skape et raust mangfoldsamfunn hvor ingen lager skammekrok av den andres meningsrom.

Likevekt og godt-nok-samfunnet: Likevekt er siste middel på min resept for godt liv. Denne «medisinen» går igjen i alle de urgamle reseptene på kloden. Buddhaskriftene, de greske filosofene, Bibelen, Koranen – som et ekko ruller ordet likevekt, harmoni, balanse, ekvilibrium gjennom disse visdomsskriftene. Mennesket må være glad i nok i stedet for å strebe etter alt. Mennesket må godta seg selv som ufullkommen skapning og livet som blandet regnskap. Individet har selv et ansvar for å finne den gylne middelvei, men igjen påvirkes den enkelte av politikkens GPS. I et samfunn som roper det olympiske motto: Høyere, raskere, sterkere – blir det vanskeligere for mennesket å leve i pakt med sitt eget nok-punkt. Et Norge som er glad i middels, vil øke din og min sjanse til å leve i likevekt, på en onsdag.

Jeg håper den siste resept viser at de personlige verdiene og de sosiale, vi kan godt si politiske, verdiene ikke er atskilte, men står i formende samspill.

Mennesket og samfunnet må danse tango, på livstid. Vi må skape symbiose mellom de personlige og politiske verdiene.

Ordet resept kommer fra latin recipio – som betyr «jeg tar i mot» Jeg håper dere vil ta i mot den siste resept og bruke den til å forbedre helsen i livet og landet.