Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Fugl Føniks i svart lær

Mandag er det 50 år siden det sterkeste og mest usannsynlige comebacket i rockhistorien.

Kommentar

En ensom sanger står og vrikker i noe som ligner en boksering. Han ligner en fisk på land - uten band, uten fans. Publikum er mer eller mindre hentet inn fra gaten.

Han er kledt i en trang, svart skinndress med pusteegenskapene til en våtdrakt. Læret klistrer seg til kroppen. Han trenger hjelp for å få den av etterpå. Svetten renner. Håret som var anlagt i perfekt bakoversveis, har falt ned i pannen.

Foto: AP/Scanpix
Foto: AP/Scanpix Vis mer

Så er det nærmest en fallen helt som griper til mikrofonen. Han, som eide hitlistene, har ikke solgt ordentlig med plater på mange år. Enda lenger er det siden siste konsert. Han har tilbrakt tid som gissel i Hollywood, spilt inn et tjuetalls lettbente B-filmer, og gjort sin manager rikere.

Imens har en ny generasjon revolusjonert rockmusikken med kunst, politikk, syre, farger, blues og støy. Beatles utgir «White Album», Rolling Stones «Beggar’s Banquet» og Jimi Hendrix «Electric Ladyland».

Men vår mann har ingen ny musikk å promotere. Han har knapt hørt den nye musikken. Han skal bare være hovedpersonen i et underholdningsprogram på TV, sponset av en kjent symaskinfabrikant: «SINGER presents ELVIS».

Planen var å lage et juleshow for hele familien. Det ble heldigvis avverget. En TV-produsent med integritet og baller vant stirreleken mot manager Parker. Han ville vise den ekte Elvis. Ikke pappfiguren. Det skulle være et sannhetens øyeblikk.

Men det ble noe mer. En åpenbaring.

Amerika fikk oppleve Fugl Føniks i svart lær: Elvis Presley gjenfødt som The King of Rock’n’Roll - mektigere og mer karismatisk enn noensinne.

Han synger som en gud. Han ser ut som en gud. (Finnes det noen vakrere mann i verdenshistorien enn Elvis i ‘68? Jeg er heteroseksuell, men jeg tviler.) Og han slår seg løs. Det er en maktdemonstrasjon. Elvis har vært borte i sju år. Men bruker 50 minutter på å redusere alle sine etterfølgere i faget til læregutter.

Beatles hadde melodiene. Dylan hadde tekstene. Hendrix hadde gitarsoloene. Elvis hadde ikke engang egne låter. Men han hadde stemmen, leppa, blikket, kroppen, sjarmen, stilen og sex appealen.

Og selvsagt røttene, som kom best fram når han fikk sitte sammen med sine gamle medmusikanter, spille kassegitar, synge favorittlåter, dele historier og skrøner. Der og da ble konseptet Unplugged oppfunnet. Og det nærmet seg reality-TV. Mennene enser knapt publikum, de spiller for hverandre, som de pleide å gjøre i stua eller garderoben.

Men Elvis var også showmann. Han reiser seg og drar «One Night» alene på elektrisk gitar med foten på stolen. Aldri har noen rocket så rått med så spinkle midler. Han nærmest freser i sinne: It’s been too lonely to long! Greil Marcus tar fram de store ordene om denne versjonen i sin bokklassiker «Mystery Train» (1975):

«Ingen har noen gang hørt ham synge som dette. Selv ikke hans beste plater er nær den lidenskapelige dybden i denne musikken. (…) Hvis det noen gang var musikk som blør, så var det denne.»

Musikk som blør! Men rockens kanskje største skribent får ikke med seg at musikken også ler. Elvis tøyser og tuller gjennom hele nummeret. Som om han ikke tar sin egen hudløse framføring alvorlig. Han veksler mellom ekthet og spill, råskap og kødd, som om det ikke var noen forskjell.

Og apropos dobbelthet. Hvem er den svarte predikanten i hvit dress som avslutter showet? Elvis var instruert av Parker til å synge «Glade jul»(!). I stedet ble det «If I Can Dream», en nyskrevet sang om fred og forbrødring, inspirert av dødsfallene til John F. Kennedy og Martin Luther King. Elvis synger uten filter, bøyer knærne, veiver med armen. Totalt oppslukt, nesten besatt. Til slutt, etter å ha gitt alt, løfter han armene. Ikke i trumf, men i utmattet lettelse.

Men Elvis ville ikke vært Elvis om han ikke også gav seg hen til sentimentaliteten. Og kanskje er balladen «Memories» det mest bemerkelsesverdige nummeret i hele showet. Og det mest misforståtte. Greil Marcus skriver: «Det er en råtten sang. Begravelsesmusikk. Eller enda verre: Musikk til en reklamefilm for en begravelse.»

Og igjen overser kritikeren noe viktig: Lærmannen har gått til den andre siden av scenen, bort fra gutta, og satt seg ned blant jentene. Blikket han sender dem er avvæpnende og alvorlig. Som for å si: Jeg har også et ømt punkt, som dere.

Når Elvis’ følsomme, lengtende side stemples som «stupid livforenktelse» av en av verdens ledende Elvis-kjennere, skjønner vi at mannlige kritikere alt for lenge har fått forvalte Kongens musikalske arv. Uten å skjønne at lidenskap også kan ta form av ren og skjær easy listening, noe Elvis skjønte fra første stund.

Å få smektende romantikk avfeid som kitsch av rockpolitiet var ikke noe Elvis brød seg om (eller fikk med seg!). Viktigere var innsikten som sto å lese i annonsen da TV-showet ble sendt i reprise:

«More women age 18 to 49 watched his TV special than any other in ’68.»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.