Fugl Fønix, vingeklippet

Hva skal skjeggedamen med fiender når hun har venner som Likestillingsombudet og Aftenpostens kulturkommentator?

VANNGLASSSTORMENE: Alle disse vannglassstormerne har noe rart til felles: De betrakter en fiktiv camp-figur som en virkelig person. De utstyrer personen med en bestemt identitet. Og definerer vedkommende som representant for en gruppe, en minoritet. Som de så blir krenket på vegne av. Illustrasjon: Flu Hartberg
VANNGLASSSTORMENE: Alle disse vannglassstormerne har noe rart til felles: De betrakter en fiktiv camp-figur som en virkelig person. De utstyrer personen med en bestemt identitet. Og definerer vedkommende som representant for en gruppe, en minoritet. Som de så blir krenket på vegne av. Illustrasjon: Flu Hartberg Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

MELODI GRAND PRIX ble vunnet av en krysning av Jan Thomas, Kim Kardashian og Titten Tei. Og takk for det. Det norske alternativet var en stille storm inne i en salgskonsulent fra Hole Glass, et velutstyrt glass- og aluminiumsverksted med eget glasslager, egen skjæring og glass-sliperi.

JEG SKJØNNER de som grøsset eller måpet da spotlyset falt på Conchita Wursts ansikt. Men det som kunne framstått som en smakløs, billig gimmick eller et one man/woman freak show, ble faktisk en strålende, stilisert performance med sus av Shirley Bassey, Bond-ballader og «I Will Survive». Campy MGP på sitt beste - og mest alvorlige! Med polaritetene stablet til svimlende høyder: Mandighet og kvinnelighet, enkelhet og overdådighet, utsvevelse og innlevelse, fesjå og talent, spekulasjon og naivitet, overflatiskhet og lidenskap, normbrudd og konvensjon, novelty og old school, kamuflasje og «outcoming». Transestetikken vant gull, i alle øvelser. Men så var det transpolitikken.

Å VISE FINGEREN - med neglelakk - til antihomo-Putin foran cirka 180 millioner seere over hele verden, med perfekt storpolitisk timing, står det respekt av. Supert å bruke MGP-sirkuset til å fremme den selvsagte, men truede, retten til å se ut som man vil og elske den man vil. Fred, kjærlighet, toleranse, mangfold. Mer av sånt. Men jeg greier likevel ikke juble. Det er noe forflatende og impotent ved denne humanismen. Når man sier at utseende ikke betyr noe, mister også alle kjønnsuttrykk betydning. Og var det ikke de man skulle forsvare?

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer