VANNGLASSSTORMENE: Alle disse vannglassstormerne har noe rart til felles: De betrakter en fiktiv camp-figur som en virkelig person. De utstyrer personen med en bestemt identitet. Og definerer vedkommende som representant for en gruppe, en minoritet. Som de så blir krenket på vegne av. Illustrasjon: Flu Hartberg
VANNGLASSSTORMENE: Alle disse vannglassstormerne har noe rart til felles: De betrakter en fiktiv camp-figur som en virkelig person. De utstyrer personen med en bestemt identitet. Og definerer vedkommende som representant for en gruppe, en minoritet. Som de så blir krenket på vegne av. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Fugl Fønix, vingeklippet

Hva skal skjeggedamen med fiender når hun har venner som Likestillingsombudet og Aftenpostens kulturkommentator?

Meninger

MELODI GRAND PRIX ble vunnet av en krysning av Jan Thomas, Kim Kardashian og Titten Tei. Og takk for det. Det norske alternativet var en stille storm inne i en salgskonsulent fra Hole Glass, et velutstyrt glass- og aluminiumsverksted med eget glasslager, egen skjæring og glass-sliperi.

JEG SKJØNNER de som grøsset eller måpet da spotlyset falt på Conchita Wursts ansikt. Men det som kunne framstått som en smakløs, billig gimmick eller et one man/woman freak show, ble faktisk en strålende, stilisert performance med sus av Shirley Bassey, Bond-ballader og «I Will Survive». Campy MGP på sitt beste - og mest alvorlige! Med polaritetene stablet til svimlende høyder: Mandighet og kvinnelighet, enkelhet og overdådighet, utsvevelse og innlevelse, fesjå og talent, spekulasjon og naivitet, overflatiskhet og lidenskap, normbrudd og konvensjon, novelty og old school, kamuflasje og «outcoming». Transestetikken vant gull, i alle øvelser. Men så var det transpolitikken.

Å VISE FINGEREN - med neglelakk - til antihomo-Putin foran cirka 180 millioner seere over hele verden, med perfekt storpolitisk timing, står det respekt av. Supert å bruke MGP-sirkuset til å fremme den selvsagte, men truede, retten til å se ut som man vil og elske den man vil. Fred, kjærlighet, toleranse, mangfold. Mer av sånt. Men jeg greier likevel ikke juble. Det er noe forflatende og impotent ved denne humanismen. Når man sier at utseende ikke betyr noe, mister også alle kjønnsuttrykk betydning. Og var det ikke de man skulle forsvare?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ta skjegget: Det er bare ansiktshår, sier Conchita. Hm. Og fabelfuglen Fønix, som hun selv sang om, var bare et fjærkre? Uansett hva man måtte mene, vil skjegg alltid være et symbol på mandighet. En dragartist som spiller kvinne, og samtidig dyrker og fremhever sitt skjegg, er en oddsbombe med en provokasjon midt i fjeset. Og ansiktshåret til Tom Neuwirths scenefigur er nesten like falsk som hodehåret. Han imiterer både kvinne og mann. Han fordobler kunstigheten, fjerner kjønnet enda lenger fra det naturlige og entydige. Jeg synes det er herlig forvirrende. Andre foretrekker å sette ham i bås, for personer med krav på særlig beskyttelse.

DET STARTET MED VGs mageplask på lederplass: «Den skjeggete dame vant Melodi Grand Prix. Utfordrere neste år er kjempeapen fra Borneo og den syngende kamel.» Humoren ville funket på gamle Tostrupkjelleren (nedlagt vannhull for tørste journalister), men overreaksjonene sier også endel om vår tids krenkelseskultur. Likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Østavik klager VG inn for Pressens Faglige Utvalg fordi avisen stigmatiserer menneskers egenart og identitet, og legimerer trakassering. Aftenpostens Joacim Lund spør om avisen kan straffes etter den nye diskrimineringsloven. Mange andre er rystet og skuffet.

Alle disse vannglassstormerne har noe rart til felles: De betrakter en fiktiv camp-figur som en virkelig person. De utstyrer personen med en bestemt identitet. Og definerer vedkommende som representant for en gruppe, en minoritet. Som de så blir krenket på vegne av.

DENNE OMSORGEN er ikke bare utterly boring, my dear. Den er også komisk. For å ta avstand fra hets mot Conchita, går man til motsatt ytterlighet, og forlanger man at alle skal late som ingenting ved synet av henne. Selv om sjokkeffekten og tabuleken er en essensiell «part of the act». Homoleder Bård Nylund mener påsminket dameskjegg er å sammenligne med overvekt. Og hvem harsellerer med sånt?

«VI ER USTOPPELIGE», sa Conchita. Og la dermed opp til gruppeidentifikasjonen selv. Men ingen siterer henne på dette: «Jeg sier selvfølgelig at det ikke er viktig hvordan du ser ut. Men for meg personlig er det kjempeviktig, jeg legger så mye i dette. Jeg ønsker å se perfekt ut på alle bilder. Jeg elsker å sminke meg, å frisere håret og kle meg ut. Jeg føler meg mer komfortabel i denne rollen enn når jeg er en gutt hjemme.»

UTSEENDET gir makt. Rollespillet fremmer ekthet. Korsettet er frigjørende! Som ung passet ikke Tom inn noe sted, i noen versjon, før han oppfant sin outrerte persona. Han snakker om sitt «magiske hår» og sin «uniform». Uniformen skjuler og beskytter. Tom forsvinner, men trer likevel fram, nærmest via stedfortreder. Conchita-figuren gir ham faktene og friheten til å gjøre «sin greie», bruke sitt sang- og showtalent til å fortelle hvem han er. Han spør ikke om lov til å være seg selv. Han tar seg lov - til å være seg selv, ved å være en annen. Dette er kjernen i camp som overlevelsestrategi og uttrykksform: Løgnen forteller sannheten.

«RISE LIKE A PHOENIX». Fønix er fuglen som brenner opp og gjenoppstår fra asken, fornyet og forskjønnet. Å gjøre dette høyt- og frittflyvende vesen til en lettkrenket «transperson» som må vernes rettslig mot dårlig humor, er rett og slett vingeklipping. Utført av fugleelskere. Det er tilbake til asken.

Jeg tviler på om dette bildet blir forstått av gode, norske krefter som liker å ha utsatte grupper under sine vinger. Nå venter vi bare på at noen befrir stakkars Conchita fra skjønnhetstyranniet og kroppspresset.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook