Med utsøkt presisjon og et magisk raptouch feirer Store P og hans norske stjerneraplag strutsefuglen på sitt fabelaktige bonuspossekutt. FOTO: Promo/Sjur Pollen
Med utsøkt presisjon og et magisk raptouch feirer Store P og hans norske stjerneraplag strutsefuglen på sitt fabelaktige bonuspossekutt. FOTO: Promo/Sjur PollenVis mer

Ukas Vers:

Fugl rulle!

Store P og hans venner, for å være helt presis Mats Dawg, har helt rett: vi må feire strutsen! Resultatet har blitt det som sannsynligvis er årets beste norske rapvers.

Dyreverdenen, faunaen, er mildt sagt ikke et ukjent metaforisk landskap innen rapmusikken. Vi snakker tross alt om en sjanger hvor en av de aller mest ikoniske skikkelsene gjennom tidene, han som både moren og etterhvert også mormoren din øyeblikkelig drar kjensel på når han er på TV, heter Snoop DOGG. De dyriske assosiasjonsrekkene er heller ikke nytt territorie innen norsk rap. Du har norske bikkjer som Mats Dawg/Daogen (mer om ham straks!) eller Bikkjå fra det ultimate norske kultrapbandet Skolekorps (fra Sandnes, for faen). Veteran Don Martin smørte ekstra tjukt på med sin «Løvehjerter blant slangene i en tigerstad» ifjor (litt som en elefant i metaforbutikken), og både Big Ice/Oral Bee og Han Derre Linni har gått gorilla. Sistnevntes gamle gruppe Yoguttene var dessuten ganske viden kjent for å «gjøre det for dyrene». Og så har du Yoguttenes (fra startblokken kanskje litt for) klare inspirator og etterhvert nemesis Store P.

På den oppsiktsvekkende debutskiva «Regnmannen» (2014) etablerte semiveteranen og A-laget-rapperen for alvor sin eksentriske identitet som soloartist, blant annet med å innta dyreriket på høydepunktet «Katten», hvor han malte på de og purret på de, igrunnen ganske presise onomatopoetiske metaforer for den merksnodig mjuke og melodiske rapstilen han har vært en norsk pioneer for. Og det var tydelig ment som en slags programerklæring når oppfølgeren «Rommet» som kom denne uken, fikk sin første single sist desember med en video der Bergensrapperen rappet gjennom låten «Vi Esje Herfra» omgitt av en gjeng alpakkaer. Som han uttalte til en norsk urban nettside i anledningen:

Det eg trengte sånn reint personlig var mer alpakka.

Du skjønner (al)pakka. Og vi skal ikke gå i detaljer rundt selve albumet, som allerede har høstet fortjente lovord både i herværende avis og andre steder i dagene siden den ble sluppet på tirsdag. Men konsentrere oss om låten som er markert som et selvstendig, uavhengig verk helt til sist -det frittstående "bonuskuttet" «Struttar som en struts». Av rimelig selvforklarende årsaker, etter vår innledning her. Men dyremetaforene er bare startpunktet, som alle virkelig velutnyttede metaforer i rapmusikk. Særlig på en låt som dette, et klassisk såkalt "posse cut", hvor Store P har satt sammen et variert drømmelag av flere generasjoner norske rappere. Fra den 12-år gamle vestlandssensasjonen Macho Mayne, via den stadig mer ustoppelige unge Oslogutten Cezinando, til den Bergensbaserte Nordlandsveteranen Mats Dawg.

Det feteste med låta er hvordan den fungerer omtrent som en skolebokinnføring til forskjellige tilnærminger til rapfaget. Eller mer presist: alle de forskjellige kvalitetene og aspektene ved det å rappe som vekselsvis kan ta føringen på et godt utført rapvers. Store P selv, som på introen samplet fra et naturprogram av et eller annet slag utropes til verdens farligste strutsefugl, er en klassisk ...personlighetsbasert rapper, som har dyrket frem en såpass sterk og mangefasettert avatar i rapperen Store P slik han fremstår på plate, at den mediesky og tilbaketrukne Petter Sundby kan tillate seg å skulke unna de store intervjurundene ved albumslipp. Når omverdenen trenger seg på putter han heller bare hodet i sanden, for å parafrasere det tonesettende åpningsverset -klok av skade unngår vi denne gangen forsøk på å transkribere rap på bergensk, og kanskje særlig Store Ps vers. Men våger oss til å kommentere at de gjentatte bip bip-utropene kan tyde på at rapperen har visse problemer med å skille mellom fuglen veiløper (som er en fugl i gjøkefamilien) og strutsefugler. Poenget i Ps vers er uansett form og estetikk, snarere enn noe konvensjonelt innhold. Og som sådan er det nær perfekt konstruert i sin nær abstrakte ekspresjonisme.

Mens purunge Macho Mayne avslutter verset med å stolt utbasunere sin ferske tilknytning til NMG/G-gjengen, og ellers poengterer nettopp alderen gjentatte ganger (der han for eksempel sitter og gjør sine lekser, mens damen din tekster -selv om han bare såvidt har begynt å kline). I et vers som fremfor alt demonstrerer hvor langt du kan komme med ren, ungdommelig og tilsynelatende uuttømmelig energi. Og mens Cezinando i den siste tiden har tatt steget nesten helt over i det bredere poplandskapet på sine egne utgivelser, benytter han sitt vers her til å demonstrere sin suverene kontroll på det man kaller flow eller flyt, med en enda mer finpusset versjon av den skandinaviske og høyst idiosynkratiske mumlerapvarianten han introduserte på sitt scenestjelende vers på Mogger og Martin Hazys «Ikke Spør» tidligere i år. Men på tross av den briljante oppvisningen i frasering og timing, blir det allikevel ikke Cez som stjeler showet denne gangen.

Som denne spalten har vært inne på tidligere, er det ingen manko på hverken flow eller personlighet i rapstilen til Mats Dawg. Den beherskede, djupe røsten har også sin egen «storm under overflaten»-energi. Men på «Struttar som en struts» er det INNHOLDET i teksten som gjør at Daogens vers topper hele dritten, ja, i dels svært skarp konkurranse, vil jeg høyst subjektivt våge å utrope det til årets norske rapvers så langt. I løpet av drøye tredve sekunder gir fyren en effektivt innpakket introduksjon av begreper som fylogeni og morfologi, før han gir seg i kast med å forklare Darwins evolusjonsteori. Det er godt mulig at verset er basert på samme type nattlig naturdokumentarfilmzapping som introen til låten vitner om, men i så fall har Dawgen tatt mer møysommelige og detaljerte mentale notater enn Store P.

Prøv å skjønn ka skjelett det her e bygd på

E det bare skrekkøgle med no' fjær på?

Kan det vær så simpelt?

Kordan kan beina vær så jævla dødelig når dem e så spinkel?

Denne typen vitenskapelig tematikk resulterer sjelden eller aldri i god rapmusikk, men Mats Dawg legger all sin tyngde og troverdighet i å skape et uventet effektivt unntak. Jeg kan vanskelig tenkte meg noen annen rapper som kunne fått til noe som engang ligner på dette verset, med mulig unntak av André 3000. Det er med andre ord rent ut verdensklasse over prestasjonen. Den kanskje fremste kvaliteten er allikevel hvordan kjernen i verset tross alt ikke er intellektuell, men emosjonell. Det handler dypest sett om selve undringen over skaperverket, den undringen noen mente ville dø sammen med Nietzsches proklamering av Skaperens død. Daogen demonstrerer hvordan den vitenskapelige tilnærmingen til skaperverket ikke gjør mysteriet noe mindre storslagent, uforståelig vakkert;

Hvor mange milliona år har de her knærne stått i den spissa vinkeln?

Noen husker kanskje gruppen Insane Clown Posses allment latterliggjorte låt og video «Miracles», som ble til et ganske ondsinnet meme-fenomen for fem års tid siden, med en ikke ubetydelig undertone av klasseforakt. Du vet, «magnets, how do they work?» Personlig synes jeg det var mest trist, hvordan all skadefryden over de vitenskapelig sett høyst uopplyste, selvutnevnte klovnene, totalt skygget over låtens tross alt oppriktige og vakre hovedintensjon: å minne lytteren om å ta vare på barnets evne til å fryde seg over naturen og hverdagens utallige mirakler, over selve Livet. Og dette er kanskje hovedgrunnen til at jeg elsker verset til Mats Dawg så høyt -det er som en vitenskapelig opplyst versjon av «Miracles», med utgangspunkt i ett konkret mirakel: Strutsen. Det er bare å stemme i:

På høy tid at vi feira strutsen!