Fujimori: Hva gjør Norge?

VIL NORGE

Vil Norge ta opp Fujimori-saken med japanske myndigheter?

Perus tidligere president Alberto Fujimori, av japansk opprinnelse, flyktet til Tokyo i 2000. Mens korrupsjonsskandalen rundt ham ble rullet opp i hjemlandet, søkte han «nødhavn» i Japan under en utenlandsreise. Han fikk japansk statsborgerskap. Fra hotellrommet sendte han Nasjonalforsamlingen hjemme en faks hvor han sa at han trakk seg fra sitt embete. Nå nyter han glade dager i Tokyo, bor i et luksusstrøk, drømmer om politisk comeback i Peru og skriver sine memoarer.

Peruanerne glemmer ikke sin fortid, de heller. De vil vite hva som skjedde under Fujimoris jernkloregime fra 1990 til 2000. De søker forsoning med den nære fortids ugjerninger gjennom rettsoppgjør. Det er en utrolig historie. Etterforskning har avdekket en kriminell organisasjon skapt av Fujimori og hans beryktede rådgiver, spionsjefen Montesinos, som omfattet riksadvokaten, presidenten i nasjonalforsamlingen, folkevalgte representanter, høyesterettsdommere, banksjefer, medieeiere, 14 generaler osv. En stat i staten, kriminell og korrupt. Rundt 1400 personer er under etterforskning for tyveri av enorme statlige rikdommer, korrupsjon, våpensmugling, narkohandel, og meget alvorlige menneskerettighetsovergrep. 207 million dollar ble stjålet fra statskassen og overført til utenlandske bankkonti. I Peru er Fujimori personlig anklaget for 15 meget grove forhold - drap, underslag, korrupsjon og høyforræderi. Han skal ha godkjent at en dødsskvadron utførte massakrer, drap og kidnappinger. Dommere, media, valgkommisjonen, lovgivere og andre ble bestukket for at Fujimori skulle kunne sitte med makten lengst mulig.

JUSTISMYNDIGHETENE

i Lima har begjært ham utlevert så de kan stille ham for retten. For to år siden strippet en enstemmig Nasjonalforsamlingen Fujimori for hans immunitet under grunnloven. Ekspresidenten bedyrer sin absolutte uskyld, men tør ikke se dommerne i øynene. Japan avslår begjæringen på 700 sider, uten hensyn til Interpols arrestordre. Det vises til Fujimoris doble statsborgerskap og til at det ikke er noen utleveringsavtale mellom Japan og Peru. Fujimori huskes av japanerne som en helt etter gisseldramaet i den japanske ambassadeboligen i Lima i 1997.

Tilfellet er klassisk: Statsledere og andre politiske ledere med de verste overgrepene på samvittigheten er de som har lettest for å gå fri fra ansvar og straff. Immunitet og straffrihet utnyttes av korrupte regimer som nærer forakt for rettsstatens grunnsetninger. Beskyttet av Japan regner Fujimori seg hevet over den lovgivning han tidligere sverget troskap til.

Japan har en dårlig sak, gitt dens alvorlige karakter. Myndighetene må oppfattes å ta parti for straffrihet for Fujimori, for det er konsekvensen av at han ikke utleveres. Perus rettssystem tillater ikke at Fujimori dømmes in absentia. Uten utlevering til Peru er det temmelig sikkert at han aldri vil bli rettsforfulgt for de forholdene han er tiltalt for. Det er mulig statsborgerskapsspørsmålet kan havne for den internasjonale domstolen i Haag, men fortsatt kan Japan sette seg på bakbena. Japanske myndigheters holdning er skammelig og bl.a. styrt av japanske interesser i Peru.

Det internasjonale presset på dem til å etterkomme utleveringsbegjæringen øker. Mer enn ti land - som Tyskland, Costa Rica, Italia, Sveits og Spania - har sagt at de vil arrestere Fujimori skulle han reise til et av dem. En kraftig internasjonal opinion er reist. Organisasjoner som Amnesty International og Transparency International (verdens ledende antikorrupsjonsselskap) deltar aktivt. Transparency International, herunder den norske avdelingen, har skrevet til den japanske regjering, kritisert avslaget og bedt den snu i saken før foreldelsesfrister hindrer effektiv rettsforfølgning.

NORGE BØR

støtte Perus forsøk på å få Fujimori utlevert. Kampen mot korrupsjon, menneskerettighetsovergrep, ansvarsløshet og straffrihet er universelle målsettinger Norge flagger høyt i mange sammenhenger. Noen vil innvende mot et norsk engasjement i saken at det kun blir en symbolsk-politisk handling, uten reell betydning. Det er jeg ikke enig i. Alle land har et medansvar for at de groveste overgrepene prøves for en rettsinstans, spesielt når det er statenes høyeste representanter som søker å unndra seg rettsforfølgelse. Gitt Norges sterke oppslutning om opprettelsen av den internasjonale straffedomstolen, vil passivitet i en så klar sak som denne se besynderlig ut. Det er ikke snakk om at Norge uttaler seg om skyldspørsmålet. Det er snakk om å bidra til at skyldspørsmålet kan avgjøres av domstolene i Peru. Norge bør «velge side» og uttrykke støtte til Perus anstrengelser for å få stilt Fujimori for retten. Japan bør få vite at det har en «lost case».

Etter at Fujimoris regjering falt, har Peru gått en tornefull vei for å avvikle hans autoritære styresett og starte en nasjonal forsoningsprosess. Ofrene skal få moralsk oppreisning. Tilliten til rettsapparatet og andre samfunnsinstitusjoner skal bygges. Ikke minst, om Japan utleverer Fujimori, vil det befeste de fremskritt som allerede er gjort i Latin Amerika for å bekjempe straffrihet. Fujimori-saken reflekterer en viktig trend Norge har tatt mål av seg til å støtte. Uansett utfall vil selve rettssaken mot Fujimori etablere prinsippet om at straffansvar og respekt for rettsstaten også gjelder politiske ledere. Norge kan ikke late som at det er greit å overlate dette spørsmålet til Peru alene.

EN UTLEVERING

av Fujimori vil være et gjennombrudd for kampen mot straffrihet av samme kaliber som i Pinochet saken. Saken mot Pinochet viste med all tydelighet at slike spørsmål ikke bare hører hjemme innenfor det enkelte lands grenser.