BYEN E BERGEN: - Det er vanskelig å bo i Bergen. Du vet aldri helt hvor du skal gjøre av deg, sier lyriker Erlend O. Nødtvedt. Han har skrevet et sytti siders dikt om hjembyen. Foto: Paul SIgve Amundsen.
BYEN E BERGEN: - Det er vanskelig å bo i Bergen. Du vet aldri helt hvor du skal gjøre av deg, sier lyriker Erlend O. Nødtvedt. Han har skrevet et sytti siders dikt om hjembyen. Foto: Paul SIgve Amundsen.Vis mer

Fukt i sjelen

Lyriker Erlend O. Nødtvedt (26) har skrevet et langt dikt om Bergen og Bergens historie. Det regner på boksidene også.

For noen har kortene falt slik i livet at de er oppvokst og bosatt i Bergen. Det er noe de gjerne snakker om. En av dem er lyriker Erlend O. Nødtvedt (26). Hans nye bok, «Bergens beskrivelse» er intet annet enn et 70 sider langt dikt om hjembyen, om dens geografi, historie og personligheter.

Det innledes av to sitater. Det ene stammer fra en annen Bergen-kronikør, Absalon Pederssøn Beyer, som på 1500-tallet skrev at «her ere mange underlige ting oc forandring vdi skede, oc end daglige mange baade onde oc gode ting vederfaris». Det andre stammer fra bandet Fjorden Baby: «Denne byen/denne byen e ingenting»

- Et paradoks?

- Det gjenspeiler min egen holdning. Apati og beundring lever side om side. Bergen er en vakker, men vanskjøttet by som ikke oppfyller sitt potensial.

- Hvorfor ville du skrive dette diktet, egentlig?

- Fra før hadde jeg skrevet en bok om Hordalands myter og historie, som en del av en litterær undersøkelse av mine nære omgivelser. Med denne boka fortsetter jeg heimstadskildringsprosjektet. Jeg ønsket å se nærmere på kulissene, på skueplassen, på rammen for livet, og forsøke å finne ut hvor viktige de er. I hvor stor grad preger det oss at vi bor i historiske omgivelser? Har det direkte innvirkning på hvem man er? Bergen har vært en kulturby så lenge. Jeg ser på meg selv som et historisk situert objekt. Jeg kan lese Absalon Pederssøn Beyers skildringer av hverdagslivet og se at det er noe av det samme som skjer rundt meg nå. Det er snakk om urbane fenomener. Så mye som skjer, har på et vis skjedd før.

- Du bruker «haffuer» i stedet for «har» og blander et arkaisk skriftspråk med moderne, muntlige uttrykk. Gir det historiske perspektivet deg nye språklige muligheter?

- Jeg skriver ut fra en tanke om et alltids-Bergen. Det gamle og det nye virker samtidig. Det er som med arkitekturen i en by, der et 1200-tallshus kan stå ved siden av et hus fra i våres.

- Boka di kan også leses som en mini-Bibel, som åpner med en skapelsesfortelling og slutter med dommedag og gjenoppstandelse. Er det meningen?

- Ja, det er en lek med mytologi og skapelsesberetninger. Bergen manglet en grunnmyte. Jeg prøver å konstruere en.

- Du trekker også en parallell til det gamle Rom, blant annet gjennom at begge byene er bygget på sju høyder. Litt stormannsgalt?

- Rom er byenes by. Jeg tillater meg å være litt patriotisk og si at Bergen er byenes by i Norge. Det er historisk den byen som har lengst historie, lengst urban kontinuitet. Samtidig er det en bakevje. Om det finnes en grunnmyte, er den knyttet til handel og profitt og tørrfisk.

- Du skriver om et folkeferd du kaller «de motbydelige Contorister». Det virker ikke som om du er særlig begeistret for dem. Er det næringslivet og miljøet rundt Handelshøyskolen du sikter til?

- Ja. Bergen er en kremmerby og har alltid vært det. Det skaper et kultur- og samfunnsliv som er forsteinet.

- Og du ramser opp ekstraordinære lover som gjelder for poeter, som blant annet går ut på at de skal «saa lidet som muligt vise sig paa offentlig Gade». Det er nesten Holocaust-aktig. Står det så dårlig til?

- De lovene er hentet ordrett fra en historisk forskrift om prostituerte. Jeg har bare satt inn «poeter» i stedet. Det er for å si noe om kunstnerens posisjon i Bergen. Tradisjonelt har det vært lite rom i Bergen for det som ikke er matnyttig. Der kommer Contoristene inn igjen. Bergenserne har mange svin på skogen. Under første verdenskrig tjente rederne seg rike på at skipene deres ble torpedert på vei over Atlanteren. Mye av det som har hendt, har vært styrt av en samvittighetsløs profittanke. Og ennå er vel Bergen den eneste by som har en bokbrenner som kulturbyråd. Høyres Harald Victor Hove brant nynorske ordlister under valgkampen i 2005.

- Hva er «smauforskyvninger»?

- Det er et bilde på at alt er ustabilt. At en ikke finner fram. At en står midt i byen mens kartet forskyver seg. Jeg er forvirret i Bergen ennå.

- Og «fukt i sjelen»?

- Du blir fuktig i sjelen av å bo på en så fuktig plass. Klima er en svært konkret ting. Det regner noe jævlig. Du sitter og slanger deg på gresset, og så plutselig må du forflytte deg innendørs. Det er vanskelig å bo i Bergen. Du vet aldri helt hvor du skal gjøre av deg.

- Hvordan vil du beskrive litteraturmiljøet i Bergen?

- Som veldig sterkt og inkluderende, drevet av tunge institusjoner som Skrivekunstakademiet og Vagant. Her finnes nestorer som forfatter Tomas Espedal, som tar de unge under sine vinger.

Og så gir det en slags fred å være et annet sted enn der de store forlagene og kredittkortene

deres er. Det spennende innen norsk litteratur skjer i Bergen. Det er her forfattere som Øyvind Ådland, Yngve Pedersen, Tina Åmodt og Kjersti Rorgemoen holder til.

- Hva er forskjellen på å oppholde seg i Oslo og Bergen?

- Det er lettere å treffe folk du kjenner på gata i Bergen. Bergen er liksom slengt midt inn i røysa på Vestlandet og er akkurat stort nok til at det finnes tilbud til forskjellige typer folk. Det er en liten storby. En bittebitteliten storby. Og så har du disse folka som har ordet i sin makt og kraftige R-er for å understreke budskapet, som vel er opphavet til myten om at bergensere er brautende.

- Finnes det noe som forener alle bergensere?

- Det finnes helt klart en sterk patriotisme i Bergen. Den springer kanskje ut av erfaringen med å være nummer to, med å være langt fra Oslo, langt fra beslutningene. Byen har et mindreverdighetskompleks, samtidig som den historisk er en mer utadvendt by enn Oslo, blant annet fordi det har vært kortere vei til England. Bergen er under og over, på samme tid. Og så er det en del historiske hendelser som er innprentet i folk. Bergensere skryter av at byen deres var Norgesveldets hovedstad i velmaktsdagene på 1300-tallet. De er litt bitre over at det ikke er slik lenger.

- Hvordan har du forholdt deg til de tidligere bøkene om Bergen?

- Byportrettene til Ludvig Holberg, Edvard Edvardsen og Peder Absalon Beyer har vært direkte forelegg for meg. Holberg skriver selvsagt bra. Han har en fin avstand i boka si. Da han skrev den, hadde han ikke vært i Bergen på flere tiår, og det er et nostalgisk slør over skildringene. Beyer virker veldig moderne. Hans bok er en av de tidlige, subjektive dagbøkene, der du kommer tett inn på et individ. Han var oppgitt over det moralske forfallet i byen, hor og drap. «Fire lik til domkirken i dag», skriver han. Edvardsen var borgermester i Bergen på 1600-tallet. Holberg har basert mye på ham. Og så har jeg lagt min bit oppå det igjen.

- Og så skriver du mye om 1600-tallsdikteren Dorothe Engelbrektsdotter. Hvorfor er du fascinert av henne?

- Lista over hennes faktiske dødsbo er bevart, og jeg har brukt det i boka. Bare at hun var bestselgende kvinnelig dikter i sin samtid, er interessant. Poesien er så fremmed og snirklete. Den er fremdeles leseverdig. Den har formfølelse og er rytmisk klangfull og fullendt. Det er ypperlig barokkpoesi. Og så er det så trist. Det er tårer på tårer.

- Fukt i sjelen?

- Rett og slett. Der fikk du tittelen din.