SKITTKASTING: Det viktigste vi kan lære av for eksempel danskene er at skittkasting ikke fører menneskene noe steds hen - bare skitten, skriver artikkelforfatteren. TV-serien Erobreren, der Kåre Conradi spilte hovedrollen, fikk hard medfart. Foto: NRK
SKITTKASTING: Det viktigste vi kan lære av for eksempel danskene er at skittkasting ikke fører menneskene noe steds hen - bare skitten, skriver artikkelforfatteren. TV-serien Erobreren, der Kåre Conradi spilte hovedrollen, fikk hard medfart. Foto: NRKVis mer

Full fart forover!

Dramadebatt: Det er utrolig bra at det er så mange debatter om norsk tv-drama for tiden.

Det viser ikke bare at norske tv-serier engasjerer vidt og bredt. Men det setter også alle oss som jobber med stadig å lage bedre tv-drama for nordmenn i en uhyre privilegert, forpliktende og nesten fryktinngytende posisjon: vi får umiddelbar tilbakemelding på «produktene» våre fra «markedet». Vi får tydelig vite hva som funket og hva som ikke gjorde det. Hva publikum vil ha mer av, og hva de vil ha mindre av. Vi trenger knapt markedsundersøkelser. Det er bare å fyre opp Macen eller tenne Iphonen om morran for å høre uten undertekst hva seerne forventet. Eller hva de ikke forventet.

Siv Rajendram Eliassen skriver i Dagbladet 4. mai at vi må slutte å krangle her hjemme og heller lære av de beste. Godt sagt! Det viktigste vi kan lære av for eksempel danskene er at skittkasting ikke fører menneskene noe steds hen - bare skitten. Kun hardt og målrettet arbeid over tid gir resultater og bringer oss videre.

Hva er nøkkelen til DR Dramas suksess? Jeg tror vi i hvert fall snakker om fire forhold:

• De dro på studietur til USA ved årtusen-skiftet og kom hjem med One Vision-modellen. Denne, supplert med 15 ufravikelige dogmer til styring av produksjonene, har de stått knallhardt på hele tiden

• Siden 2000 har de satset langsiktig på en liten, meget talentfull stall av manusforfattere (brødrene Thorsboe, Adam Price, Søren Sveistrup) og gitt dem meget gode vilkår. Dette har ekskludert andre danske dramatikere, men det har de gitt blaffen i.

• Tett samarbeid på tvers av film og tv-bransjen. Danskene har jobbet sammen, ikke kranglet sammen. De erstattet smålig kjekling med faglig utveksling og kreativ fremtidstro.

• Romslige budsjetter ved at Danmarks Radio har allokert store ressurser til interndramaproduksjon, ca 120 mill i året.

Oppe i alt dette er det også viktig å huske på at danskene ikke bare har hatt suksesser de siste ti årene, og at de fleste nye tv-serier stort sett er blitt negativt mottatt av danske aviskritikere (som for eksempel Borgen). Det er også vel verdt å ha in mente at ikke «alle nordmenn» ser danske og amerikanske tv-serier: Borgen har i snitt rundt 300.000 seere. HBO-seriene færre.

DR har rendyrket en svært effektiv fortellerteknikk og folkelig fortellermåte, stort sett med originalskrevet dramatikk fortalt i sesonger a 10 episoder. Det tror jeg også er veien å gå her hjemme, forutsatt at våre manusforfattere vil fortelle i dette formatet. Vi jakter alle på den briljante og originale ideen, det tydelige og slitesterke premisset og den eksellente historien som fortelles på en ny måte, som finner resonnans i vår tid og som treffer publikums smak der de er i dag og i morgen.

Både Geir Kvarme (Dagbladet 21.4) og Siv R Eliassen har helt rett i at det viktigste fokus vi kan ha her hjemme de neste årene er å utvikle eksepsjonelt gode manus, ha åpne dører for forfattere som brenner etter å fortelle og gi manusforfatterne gode vilkår. Det er alfa og omega for enhver tv-serie. Og kan vi ikke vår Aristoteles, får vi lese ham på ny.

Jeg tror også vi i enda større utstrekning må våge å dyrke den muligheten til fortellerglede som et massemedium som tv gir oss. Som forfatteren Umberto Eco har sagt det: «Gi meg tre klisjeer, og jeg spyr. Gi meg hundre, og jeg blir begeistret!»

Skal våre historier synes i et internasjonalisert tv-tilbud, så må serienes idé, form og innhold være globalt og universelt, i den forstand at de kan underholde og berøre fra Vancouver til Hong Kong. Mens serienes uttrykk må være lokalt, slik at det norske fascinerer i utlandet og byr på gjenkjennelse her hjemme. Originalt, unikt og nasjonalt programinnhold kommer til å bli et klart konkurransefortrinn for tv-kanalene og nettstedene fremover. Bare vent og se til Netflix og HBO får etablert seg her hjemme, de kommer også til å fylle på med norsk drama.

Men et godt manus alene skaper ingen suksess. Var det slik, ville vi aldri hatt dårlige teateroppsetninger av «Vildanden» eller «Hamlet».

Produksjon av en tv-serie fra idé til sending er på en måte som en eneste lang diskusjon hvor det skal treffes riktige valg, på ulike plan og ofte på veldig kort tid. Riktige valg treffer man med ulike doser av erfaring, dristighet, fagkompetanse, skjønn - og flaks. Min analyse er at kvalitetsnivået på dem som jobber på filmsettene i Norge, både foran og bak kamera, er vel så bra som i de fleste andre europeiske land. Men min oppfatning er at vi har en del å hente på arbeidsmetodikk, fokus, konsentrasjon og tilstedeværelse. Og på budsjetter. Drama kan godt lages billigere. Men å tro at vi i et høykostland kan lage en norsk «Forbrytelsen» eller «Broen» til halvparten eller tre fjerdedel av budsjettet og opprettholde samme production value, er illusorisk.

Til tross for alt pepperet NRK Drama opplevde i forbindelse med «Erobreren», er jeg svært optimistisk på norsk tv-dramas vegne. Det skulle bare mangle! Vi har et stort, kvalifisert og engasjert publikum som gjerne samler seg om de fellesopplevelsene nye, norske tv-serier er. Og vi har en samlet bransje i sterk vekst med mye spennende «i koker’n». I NRK Drama (familieserien «Hjem» og thrillerne «Mammon» og «Øyenvitne»), hos de eksterne produsentene som produserer for NRK (blant andre «Halvbroren» og «Hellfjord») og, ryktes det, hos de andre tv-kanalene.

Selv om noen få høyrøstede og negative stemmer skaffer seg lettvint egen-PR ved jevnlig å økse norsk tv-drama ned for fote, så har norsk drama jevnt over hatt stor suksess de siste årene. Bransjen fikk internasjonale gjennombrudd med Kamerakameratenes «Dag» og Rubicons «Lilyhammer», NRK vant prestisjetunge Prix Italia i 2008, vi opplever økt internasjonal interesse og vi har seertall på norsk drama som vekker oppsikt internasjonalt. Mens en 20 % markedsandel er stormende suksess for en tv-serie for eksempel i Frankrike, har de fleste norske tv-seriene på NRK de siste årene stort sett hatt en oppslutning på over 40 %.

Men det viktigste vi kan gjøre fremover er verken å senke ambisjonene, takten eller skuldrene. Eller svekke troen på at det er norsk tv-drama som ruler, og som publikum aller helst vil ha i en øredøvende flom av tv - og nettilbud. For de mest originale, underholdende og spennende fortellingene om hvem vi nordmenn er og er blitt, de kommer - på en skjerm, nær deg. Før du vet ordet av det.

Hans Rossiné. Foto: Erlend Aas / Scanpix
Hans Rossiné. Foto: Erlend Aas / Scanpix Vis mer