- Full filosof i glassbutikk

«Noen vil ha Pravda - andre vil ha Se og Hør» skriver redaktør Odd J. Nelvik. Se og Hør svarer kritikerne.

ESPEN SØBYE minner om Dagbladets egen kraftlyriker Hagbart Smergel i sin svoveldryppende kritikk av Nordens største og viktigste ukeblad (Dagbladet, 3. mars): Han sjangler inn i debatten som en full filosof i en glassbutikk. Med pompøse svingslag slår han til høyre og venstre, men treffer ikke annet enn sin egen nesetipp. Innlegget hans er bygd opp etter to hovedlinjer. Langs den ene aksen går en uklart formulert tanke om at Se og Hør må stanses, eller aller helst forbys, av hensyn til den gode smak. Langs den andre aksen forvrenger Søbye faktum inntil det ugjenkjennelige.

VERKEN KNUT HAAVIK eller jeg er ømskinnede på egne vegne, men det er en meget grov og feilaktig påstand å hevde at vi har levert det Søbye kaller «drittpakker» om forfatteren av boken om Se og Hør eller om de to brødrene som dekket saken for henholdsvis VG og Dagens Næringsliv. Det er også meget grovt og feilaktig å hevde at Se og Hør har drevet med «frihetsberøvelse, kidnapping og bortføring» av kilder, eller begått andre lovbrudd.

Jeg aksepterer Søbyes indre trang til å opptre som smaksdommer og moralsk yppersteprest. Vi lever i et åpent og demokratisk samfunn, der det står enhver fritt å uttrykke sin egen forvirring. Det som imidlertid er direkte usmakelig og støtende, er at Søbye også deler ut juridiske dommer over vår virksomhet uten i det hele tatt å ha grunnlag for dette.

Og her kommer jeg til kjernen av Søbyes mørke grums av autoritært tankespinn: «Det er lett å forstå justisminister Knut Storbergets frustrasjon, det må da finnes, eller i alle fall vurderes, etablert paragrafer som forbød den slags virksomhet», skriver han i forlengelsen av en påstand om at Se og Hør bryter med god presseskikk.

STORBERGET SKAL VÆRE unnskyldt. Han er et ektefødt barn av mediesamfunnet og så nok sitt snitt til litt rask og ureflektert egenreklame da han kastet seg på bølgen av kritikk mot Se og Hør. Det tok ikke så mange timer før statsråden hadde presisert sitt eget utspill i hjel. Hans partifeller, stortingspresident Thorbjørn Jagland og kulturminister Trond Giske har på forbilledlig nøkternt vis også stagget den ivrige eksadvokaten.

Det er nesten verre at en skribent som har hatt en viss tid til å tenke seg om, skråler om lovparagrafer og forbud. Sett i lys av Søbyes ungdomsflørt med Stalin, som medlem av Kommunistisk Universitetslag (KUL) på Blindern i godt selskap med Gerd-Liv Valla, er dette imidlertid neppe overraskende. Kanskje er det også her vi må lete etter Søbyes motiver for å ville stanse vår brede og folkelige kultur- og underholdningsjournalistikk med loven i hånd.

Jeg skal i alle fall ikke kreve av skribenten at han med en slik bakgrunn skal forstå at det i alle vestlige demokratier er vanlig og legitimt å sikre seg opphavsrettslig enerett til gode og eksklusive reportasjer.

SE OG HØR har gjennom hele sin historie vært redigert etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten (VVP). Vi tar pressejuss og presseetikk på alvor, og bidro aktivt ved den siste revisjonen av VVP i 2005. Også ved denne korsveien skal vi bidra aktivt og konstruktivt i debatten om arbeidsmetoder i kultur- og underholdningsjournalistikken. I likhet med alle andre redaksjoner, legger vi meget stor vekt på å unngå fellelser i PFU, og å trekke lærdommer av de sakene der vi er blitt felt eller har fått kritikk.

SVARER KRITIKERNE Odd J. Nelvik Foto: BJØRN LANGSEM
SVARER KRITIKERNE Odd J. Nelvik Foto: BJØRN LANGSEM Vis mer

I Søbyes to sider store oppslag om Se og Hør fant Dagbladet det betimelig å trykke utdrag av Vær Varsom-plakaten. Den bør de også lese selv. I fjor ble Dagbladet og Dagbladet.no felt hele åtte ganger for brudd på god presseskikk. Vi i Se og Hør ble felt eller fikk kritikk tre ganger, i likhet med Aftenposten og Nettavisen. Så noen og enhver kan ha behov for å lese Vær Varsom-plakaten innimellom.

Søbyes artikkel om Se og Hør er ledsaget av et foto av gjester og pressefolk fra Ole Einar Bjørndalens bryllup i Italia i fjor. Dagbladet skriver at «egne vakter var leid inn for å holde annen presse på avstand». Dette er feil, og det har Bjørndalen selv opplyst i et leserinnlegg til Dagbladet. Det var en rekke pressefolk til stede under dette bryllupet, og alle fikk sine bilder. TV 2 fikk sitt eget eksklusive TV-intervju med brudeparet - men Dagbladets folk var mer opptatt av å ta bilder av Se og Hørs journalister og fotograf, samt lage sine egne konspirasjonsteorier. Alle andre fikk bilder av brudeparet, som villig stilte opp. Og vaktene hadde Se og Hør ingenting med, de var leid inn av brudeparet for å hjelpe alle gjestene fra det ene arrangementet til det andre.

DET ER HELT feilslått av Søbye å hevde at Se og Hør har gått «under jorda» i forhold til pressens organisasjoner. Vi samarbeider aktivt med pressens organisasjoner også når det blåser frisk bris rundt bladet. Vi er enige med Aftenpostens lederartikkel søndag om at det er verdifullt med en gransking av medienes arbeidsmetoder, og at dette arbeidet skjer i regi av presseorganisasjonene selv. Det er også viktig, som Aftenposten skriver, at dette arbeidet har et videre nedslagsfelt enn Se og Hør. Er det bedre eller verre at TV2 kjøper fotballrettigheter for milliarder enn at Se og Hør sikrer seg enerett til en hyggelig kjendisbegivenhet?

JEG SKAL MEDGI at jeg lå febersyk hjemme da Se og Hør ble diskutert i Søbyes favorittprogram «Først og Sist». For øvrig har det vært et sentralt poeng for meg å ikke bidra aktivt til markedsføring av en bok som - for å låne noen ord fra tidligere PFU-leder Sven Egil Omdal - bryter så og si med hver eneste bestemmelse i Vær Varsom-plakaten.

Dette betyr ikke det samme som at vi har tenkt å gjemme oss i ly for uværet. Når høringene i regi av Presseforbundet finner sted, skal vi bidra med vårt. Vi vil ikke la en mediepessimistisk ekstremist, en illojal eksreporter eller en PR-kåt forlegger sette premissene for debatten. Men jeg kan forsikre om at Se og Hør ikke har tenkt å kapitulere mot nystalinistisk geriljakrigføring i det frie og åpne medielandskapet vi tilhører.

Både Søbye og jeg bør kunne leve med at folk har valgfriheten. Noen vil ha Pravda - andre vil ha Se og Hør!