Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Full jazzjubel

Sigøynerjazzens store og trofaste publikum kjente sin besøkelsestid da Hot Club de Norvège og Ola Kvernberg spilte i går kveld.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Dette går over all forventning, strålte Oslo Jazzfestivals Mona Pedersen i går, halvveis i ut det rekordlange arrangementet. - På forhånd var vi fryktelig spente på hvordan publikum ville reagere på en så lang festival, men det har vært fulle hus nesten overalt.

- Er musikerne også fornøyde?

- Vi får iallfall trivelige tilbakemeldinger. Fra Bud Shank-leiren fikk vi høre at dette er den mest profesjonelle festival de har spilt på noensinne, og de har jo vært med noen tiår. I natt ble trompeteren Conte Candoli og pianisten Bill Mays utnevnt til medlemmer av sjåførkorpset vårt, de ville så gjerne få komme tilbake neste år. Helst for å kjøre, men de innså at de muligens måtte spille litt også. For å ha penger til mat.

Django-russ

Og moroa fortsatte ut over kvelden og natta i går. På Smuget, der Hot Club de Norvhge hadde med seg Frænas store felesønn, Django-russen Ola Kvernberg, sto folk som sigøynersild i tønne helt ut mot Rosenkrantzgata, og «Nuages» og en gøyal «It Don't Mean A Thing» med innlagt fele-chase mellom Kvernberg og Finn Hauge trakk stadig nye asfalttravere mot veggen av rygger i inngangsdøra.

Noe mer stillferdig gikk det for seg på Blå, der svenskenes mesterpianist Bobo Stenson hadde 250 lyttende sjeler og to lydhøre norske «ungjazzere», bassist Mats Eilertsen og trommeslager Thomas Strønen med seg. På et flygel med klirrende cembalokompleks åpnet Stenson med Bill Evans' «A Person I Knew» og «My Man's Gone Now», og triosamarbeidet lovet det aller beste for resten av kvelden.

God veteran

Selv trakk jeg til Herr Nilsen, der vår altfor sjelden hørte tenor-veteran Bjørn Johansen også befant seg i ungt og godt selskap med Håvard Wiik (piano), Ingebrigt H. Flaten (bass) og Paal Nilssen-Love (trommer). Johansens kraftfulle «no nonsense»-tone og improvisatoriske vandringer var som alltid en sann lise, og bare en brutal Dagbla'-deadline gjorde «Theme for Ernie» og «Dear Henrik» til kveldens Herr Nilsen-rasjon. Altfor snau, selvsagt, men akk så god og utrolig mye bedre enn ingenting.