Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

KOMMENTARER

Full krasj mellom USA og Kina

I en krigserklæring av en tale går USAs utenriksminister til frontalangrep på Kina. Midtens rike skal konfronteres på alle fronter, skriver Morten Strand.

NY KALD KRIG?: Dette dukket opp på Berlin-muren i vår, Kinas president Xi Jinping, og USAs president Donald Trump. Foto: AFP / NTB Scanpix
NY KALD KRIG?: Dette dukket opp på Berlin-muren i vår, Kinas president Xi Jinping, og USAs president Donald Trump. Foto: AFP / NTB Scanpix Vis mer
Kommentar

INTERN KOMMENTAR: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Det handler om «frihet» eller «tyranni». Om det gode mot det onde. I en konfronterende og uforsonlig tone presenterte den amerikanske utenriksministeren Mike Pompeo natt til fredag et perspektiv på Kina som er en verbal krigserklæring.

– Hvis den frie verden ikke forandrer det kommunistiske Kina, så vil det kommunistiske Kina forandre oss, sa Pompeo. Han brukte ord så sterke at de godt kan komme til å gå igjen i litteraturen når historien om det 21. århundre skal skrives.

Pompeos tale kom etter at USA tidligere i uka stengte ned det kinesiske konsulatet i Houston, Texas, og etter at Kina som et svar stengte ned det amerikanske konsulatet i Chengdu fredag. Ytterligere bensin ble helt på det diplomatiske bålet da tre kinesiske forskere ble arrestert i USA fredag, mens en fjerde søkte tilflukt i det kinesiske konsulatet i San Francisco. De fire skal ifølge amerikanske myndigheter være ansatt i det kinesiske forsvaret, og ha løyet om sitt visum-grunnlag. Amerikanske myndigheter sier de fire infiltrerte amerikanske institusjoner for å skaffe seg vitenskapelig og teknisk kunnskap. Det er en helt sentral amerikansk anklage i den lenge pågående handelskrigen, at Kina systematisk stjeler kunnskap.

Og samtidig som Pompeo tegner et bilde av at Kina er en eksistensiell trussel mot USA og resten av verden, så tegner den kinesiske presidenten Xi Jinping et bilde av kinesisk styrke, motstandsevne og offervilje i en vanskelig tid for nasjonen. I et møte med ledende forretningsfolk tidligere i uka malte Xi dette bildet, som ble flittig spredd i kinesiske medier:

– Mens det ennå er grønt i bakkene, vil det være ved å brenne. Hvis vi holder fast på vår strategi så vil vi finne muligheter i kriser og turbulente tider. Det kinesiske folket vil helt sikkert komme gjennom alle vanskeligheter og utfordringer som ligger foran oss, sa Xi. Den kinesiske presidenten og diktatoren understreket at det ikke er noen tegn til ettergivenhet der i gården.

Og Xis ord bekreftes av handling. En handling som godt kan ha blitt forsterket av Kinas suksess med å kvele coronaviruset, en suksess som står i sterk kontrast til hvordan Donald Trump har behandlet viruset. For dette er det som har skjedd bare de siste to månedene da USA har vært på knærne, herjet som landet er av pesten. Stikkordet er konfrontasjon.

Kina har altså svart på USAs stenging av konsulatet i Houston med selv å stenge det amerikanske konsulatet i Chengdu. Landet har provosert fram dødelige trefninger med India på grensa mellom de to land. Xi har tvunget Hongkong i kne med å innføre de nasjonale sikkerhetslovene til tross for sterke internasjonale protester. Ytterligere skjerpet undertrykkelsen av uighurene i Xinjiang-provinsen. Og fortsatt med sine provokasjoner i Sør-Kina havet.

Pompeos tale handlet selvfølgelig delvis om at Donald Trump vil bruke Kina og «det kinesiske viruset» som et fiendebilde for å prøve å vinne presidentvalget i november. Men langt fra bare det. For det er en gryende konsensus i USA – og i EU – om at Kinas innflytelse bør begrenses og stanses. I fjor endret EU-kommisjonen Kinas status fra å være en partner til å bil en «systemisk rival». Hva som blir den amerikanske doktrinen er ennå ikke klart. Men ut fra Pompeos tale kan det likne på noe sånt som «eksistensiell trussel». Konflikten med handels-rivalen Kina har nå fått en ideologisk overbygning som gjør at vi igjen kan begynne å snakke om en ny kald krig.

Vi er veldig langt fra der vi var da president Richard Nixon åpnet Kina for verden med sitt besøk til Mao Zedong i 1972. Nixons mål var å bruke Kina til å balansere Sovjetunionens innflytelse. Men resultatet var at Kina på 1970- og 80-tallet langsomt begynte å reformere økonomien. Etter hvert så var den vestlige holdningen at innføring av markedsøkonomi også ville reformere Kina politisk. Det rådende dogme i Vesten var at markedsøkonomi ikke kunne eksistere uten at det også var frihet i samfunnet. Dermed ville Kina være en partner, slik det lenge ble behandlet som, og ikke en fiende.

Det er et dogme som er kraftig utfordret av virkeligheten, og som har ført til at Kina for EU er «systemisk rival», og for USA er i ferd med å bli noe som likner en eksistensiell trussel. Xis konfronterende linje både hjemme og ute er problematisk, og skiller seg fra Kinas ledere etter Mao Zedongs død i 1976. Etter at Xi har bygget seg opp som diktator og gitt seg selv mandat til å sitte til han dør, så virker det som om det heller ikke lenger er noen som tør å si ham imot. Det er keiserens rett. Men det er dårlig nytt for verden.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!