Full Potter-pott

Frydefull funk uten «flink» liring.

Chris Potter 10 Gjennomført og inspirert i jazz/klassisk-grenseland.

Music for a while

CD: Med kraft, kreativitet og teknikk i stjerneklassen er Chris Potter (36) en av jazzens mest etterspurte sidemen, men den amerikanske saksofonisten holder også høy utgivelsesprofil som leder av egne band. I disse dager er han aktuell med to album, liveopptaket «Follow the Red Line» fra New Yorks sagnomsuste Village Vanguard og studioplata «Song for Anyone».

På den første er han i full funkaksjon med sin elektriske Underground-kvartett – Craig Taborn (Fender Rhodes), Adam Rogers (gitar), Nate Smith (trommer) – mens «Song for Anyone» er en jazz/klassisk suite for tentett, rimelig nok kalt Chris Potter 10. Bortsett fra Ed Blackwells «Togo» på kvartettplata er alle komposisjoner og arrangement Potters egne.

LESERE som har holdt ut med denne anmelder i noen år, vil vite at funk sjelden utløser stjerneras på hans terning. «Follow the Red Line» er ett av unntakene, Potter & co. byr på 75 minutter med i beste forstand funky groovejazz som stort sett går klar av monotonifella og utfolder seg over et vidt dynamisk spekter. Først og fremst tar musikerne sine kor med trøkk og innlevelse og havner aldri i det lirende leiet som har avlivet så mange funkalbum der den melodiske idébanken er dundrende konkurs etter tredje slaphandoverfall. Potter er rett og slett en for god saksofonist til å underlevere foran publikum på verdens mest berømte jazzklubb, og får da også full respons, både fra dem og av Taborn, Rogers og Smith i form av inspirert medmusisering i alle stemningsleier, fra rocka riffing til langlinjet melodimaling.

PÅ DEN akustiske, større anlagte «Song for Anyone» har Potter alliert seg med en av sine hovedarbeidsgivere, Dave Holland, som produsent, og mønstrer et ensemble med «innebygd» strykekvartett med bl a fiolinisten Mark Feldman. Fløytist Erica von Kleist, klarinettist Greg Tardy og gitarist Steve Cardenas er blant de øvrige i bandet, der kompet består av bassist Scott Colley og trommeslager Adam Cruz, begge solide aktører også i et klangbilde skjøvet i retning kammerorkesterets.

Tross komposisjonene/arrangementenes tidvis «moderne klassisk»-uttrykk, er det likevel jazzfølelsen som hersker. Bandet swinger, og Potter selv kan vel knapt spille en strofe uten at den fortoner seg som en sterk søknad til rollen som jazzens ledende, hvite saksofonist etter Michael Breckers triste sorti. Med sine mange kilder (c&w også!) er Potters tentettplate en bemerkelsesverdig hybrid, og sammen med eksempelvis Maria Schneiders siste utgivelser et gledelig tegn på at det ikke bare er i Europa og Norge (Trondheim Jazzorkester, Geir Lysne Ensemble, Store Norske etc.) at det tenkes nytt og friskt innen storensemblejazzen.

DEN Kurt Weill-dedikerte kvintetten med ordspillnavnet Music for a while består av sanger Tora Augestad, trekkspiller Stian Carstensen, trompetist Mathias Eick, tubaist Martin Taxt og trommeslager Pål Hausken, og tar fryktløst tak i komponistens mest kjente melodier, fra «Mack the Knife» til «September Song». Instrumentalt låter det formidabelt og originalt, mens Augestads enegiske, kabaret-teatralske tolkninger, gode som de ofte er, ikke uten videre overgår dem til mange store Brecht/Weill- og Eissler/Weill-tolkere med Lotte Lenya i spissen. Likevel vel verdt en lytt, eller et besøk på den forestående rikskonsertturneen.