Vis mer

Full skjæring i staten

Regjeringen vil revolusjonere lønns- og pensjonsordningen i staten med en slik bestemthet at det kan bli streik, skriver Stein Aabø.

Kommentar

Jeg husker da en av mine gamle studiekamerater på Blindern reiste seg resolutt fra kaffeslabberaset på kantina og sa: «Nei, dette blir det ikke lønnstrinn 20 av (den gangen et passelig greit lønnsnivå i staten.)»

Allerede som student var han kjent med Statens lønnsregulativ, hvilken plassering ulike begynnerstillinger hadde, basert på utdanning og ansvar. Du finner ennå tallene i stillingsannonser fra staten. Trinnene har riktignok blitt høyere med åra, så hva som betraktes som passelig greit for en samfunnsøkonom i dag vet jeg ikke. Men det var en gang offentlig ansatte kunne lønnstrinnene like godt som andre kunne verdensrekorder i hurtigløp på skøyter. De ansatte og deres organisasjoner hadde systemet i blodet. Det var strengt, men antatt rettferdig.

Nå er det så mange avvik fra lønnsregulativet at regjeringen ønsker seg et nytt lønnssystem. Det gamle blir ansett som stivt, kronglete og uhensiktsmessig. Dessuten har kommunene for lengst løsrevet seg fra sin parallellitet med statens lønnsystem. Etter hvert er det bare noen eksperter som behersker trappestigenes muligheter. De hopper rundt i organisasjonene med sin spisskompetanse som blir stadig mer verdsatt. Regjeringen mener det er på tide å myke opp tingene i staten også. Om dette er det rimelig stor grad av enighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så hvorfor bryter de ansattes organisasjoner lønnsforhandlingene med staten natt til 1. mai? Alle vet jo at det ikke er mer penger å hente dersom oppgjøret ender i streik. Rammen fra frontfaget i industrien er på 2,4 prosent og hogd i stein. Hvorfor begrunner LO Stats leder Tone Rønoldtangen dette med at motparten har avfyrt en krigserklæring og en provokasjon. Og hvordan kunne hovedsammenslutningen Akademikerne godta regjeringens ulike forslag og inngå avtale alt før de røde faner var heist på Youngstorget? De tre største organisasjonene LO, Unio og YS mener staten gjennom sitt opplegg underminerer streikeretten og svekker organisasjonenes makt. Det har de ment også i andre sammenhenger. Vi husker reaksjonene på regjeringens endring av arbeidsmiljøloven. Da ble det generalstreik. Det blir det ikke nå, men kanskje en streik, dersom riksmekler Nils Dalseide ikke lykkes å bringe partene til enighet før meklingsfristen går ut 25. mai.

Både Staten og Akademikerne vil flytte mest mulig av lønnsdannelsen til det lokale nivået. Staten vil gi sine sjefer større handlingsrom. Og Akademikerne har gjennom sine medlemmers høye og spisse kompetanse en tendens til å få mest ut av de lokale forhandlinger. Haken ved slike er at man ikke har streikerett. Arbeidstakerne kan ikke sette makt bak krava i lokale forhandlinger. Der råder fredsplikten som er nedfelt i lover og hovedavtaler. Streikeretten gjelder hovedsakelig bare i sentrale forhandlinger.

Viljen til å endre de statsansattes pensjonsordning, er også til stede på hver side av forhandlingsbordet. Det partene strides om er hvorvidt de ansattes organisasjoner får rett til å sende resultatet av eventuelle forhandlinger i 2017 ut på uravstemning. Det er ikke regjeringen innstilt på. De statsansattes pensjon er nedfelt i lov. Skal det skje endringer, må det skje i Stortinget, selvsagt på en slik måte at regjeringen i sin lovproposisjon tar hensyn til det partene er blitt enige om i «forhandlinger» eller «drøftinger».

Da de statsansatte forhandlet om et nytt pensjonssystem i 2009, også det i et såkalt mellomårsoppgjør, hadde Stoltenberg-regjeringen innvilget forhandlingsrett med de maktmidler som eventuelt kunne brukes. Året før, i 2008, ble dette fastslått i avtalen som da ble inngått. Årets krav om samme formulering om reelle forhandlinger er så langt blitt avvist av statens forhandlere.

Alt i dag skal lederne i de store organisasjonene møte arbeidsminister Anniken Hauglie på et møte om AFP-avtalen som også skal gjennom endringer. Som navnet sier er den per i dag «avtalefestet». Den må det forhandles skikkelig om. Samtidig er alle i realiteten innstilt på å endre på hele sulamitten. Så selv om det ikke er et regulært forhandlingsmøte som skal finne sted på arbeidsministerens kontor, kan det likevel komme noen avklaringer som gjør meklingen noe lettere. Eller vanskeligere? Det er ikke godt å si.

Interessant er det at partene i kommuneoppgjøret ble enige i forhandlinger og dermed kunne avlaste meklingsinstitsjonen. Før måtte kommunene vente på staten, som ble ansett som frontfag i offentlig sektor. Det utløste en unødvendig streik i 2012. Nå har kommunesektoren lært og gjør som den vil.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook