Full utblåsning, til slutt

På stigende kurve

Mozart & Bruckner Oslo Konserthus KONSERT: Jukka-Pekka Sarastes første konsert med Oslo-Filharmonien var en konsert av dét slaget.

Det var lange linjer som skulle strekkes gjennom østerriksk musikalsk landskap, fra Mozarts tidlige Symfoni nr. 29 og helt fram til Bruckners store 9. symfoni, komponistens siste.

Fint anslag

Anslaget fra Saraste var fint, en Mozart med spenst og uendelig mykhet i klangen, av det slaget Oslo-Filharmonien aldri fikk til tidligere i Mozart. Og da blir det veldig forstyrrende når første- og andrefelene ikke klarer å fokusere, og i stedet flosset opp den sømløse og samtidig stofflige klangen som Saraste la opp til. Jo, det er i sannhet små marginer i symfonisk musikk på dette nivå.

Marginene blir ikke større, om musikken går opp i format, som i Bruckners 9. symfoni. Også her var anslaget fint og vart, liksom de første strøkene i et umåtelig landskapsbilde. De må være både vâre og tydelige, slik at vi både fornemmer helheten og øyner retningen.

Heller ikke her satt klangen helt, igjen med første- og andrefelene ute av fokus. Og djevelen sitter i detaljene, i musikken også. For det lille skurret i finstillingen av samspillet drukner ikke når Bruckner skrur opp for volumet, og begynner å bestige de første høydedragene.

Skinnende

Men helheten åpnet seg. Mot skinnende klangtopper der Bruckner formår å spenne de store øyeblikkene uendelig vidt. Det dreier seg ikke om evinnelige gjentakelser av linjer hos denne komponisten, men om klangsøyler som mirakuløst og tidløst blir stående og balansere mot evigheten.

Bruckner har sjelden vært klanglig så drastisk som i dette verket. Allerede etter de første lette skrittene inn i andresatsen er det med ett som om hele verden ramler i hodet på deg. Nei, denne scherzo’en er ingen spøk.

Mesterlig

I den avsluttende store Adagioen, løsnet det helt, på en måte som både fylte landskapet helt ut og mettet valøren i alle fargene. Forløst av Sarastes autoritet på dirigentpulten ble Bruckner fulltonende. Dypt nede i bunnen av klangkurvene og opp på klangtoppene som ble magisk lysende, bølge på bølge av klang som skyllet over oss til vi ønsket at det aldri skulle slutte.

Akkurat da tok Saraste det hele ned. Han la musikken varlig fra seg og stagget overivrige publikummere som knapt kunne vente med applausen, i én, mesterlig gest. Slik erobret musikken stillheten, som den fikk klinge ut i.