Mozart & Bruckner Oslo Konserthus KONSERT: Jukka-Pekka Sarastes første konsert med Oslo-Filharmonien var en konsert av dét slaget.
Det var lange linjer som skulle strekkes gjennom østerriksk musikalsk landskap, fra Mozarts tidlige Symfoni nr. 29 og helt fram til Bruckners store 9. symfoni, komponistens siste.
Fint anslag
Anslaget fra Saraste var fint, en Mozart med spenst og uendelig mykhet i klangen, av det slaget Oslo-Filharmonien aldri fikk til tidligere i Mozart. Og da blir det veldig forstyrrende når første- og andrefelene ikke klarer å fokusere, og i stedet flosset opp den sømløse og samtidig stofflige klangen som Saraste la opp til. Jo, det er i sannhet små marginer i symfonisk musikk på dette nivå.
Marginene blir ikke større, om musikken går opp i format, som i Bruckners 9. symfoni. Også her var anslaget fint og vart, liksom de første strøkene i et umåtelig landskapsbilde. De må være både vâre og tydelige, slik at vi både fornemmer helheten og øyner retningen.
Heller ikke her satt klangen helt, igjen med første- og andrefelene ute av fokus. Og djevelen sitter i detaljene, i musikken også. For det lille skurret i finstillingen av samspillet drukner ikke når Bruckner skrur opp for volumet, og begynner å bestige de første høydedragene.
For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn
Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.
Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger