Fullbårent

Fast og fløyelsmykt

m/Det Norske Kammerorkester

Oslo Konserthus KONSERT: Og der og da, i Oslo Konserthus i går kveld, tror jeg ikke det var noen som ønsket seg noe som helst annerledes. For da Leif Ove Andsnes og Det Norske Kammerorkester dro i gang Mozarts Klaverkonsert nr. 23, var det på et nivå som du bare kan drømme om.

Lystsjokk

Det kommer ikke uventet. Men det kommer som et sjokk, hver gang. Lystsjokk. Og det er ikke ofte det skjer.

Hemmeligheten ligger ikke bare i Andsnes’ spill ved klaveret. Resultatet henger like mye på den umiskjennelige autoriteten som utgår fra Andsnes som spillende leder, en blanding av disiplin og inspirasjon som får hvert strøk og hver frase til å framstå like skinnende ny, hver gang. Oppmerksomheten og årvåkenheten har ikke et eneste glipptak.

Og så går Andsnes hen og topper det hele, idet klaverstemmen blander seg inn i koret, i noe av den mest sangbare musikken som er skrevet for et orkester.

Det er en bevegelighet i klaversatsen som formgir hver gest som al fresco-strøk, vi formelig hører hvordan musikken finner sin form idet den størkner under utførelsen. Og derfra skinner den så formfullendt og samtidig så sanselig som bare Mozart makter det.

Hengivent

Andsnes grep om klaversatsen er både fløyelsmykt og fast, noe du kan gi deg hen til. Dette er musikk som bærer, ut i hver fineste klangfiber. Og som strekkes ut, lenger enn langt, uten at vi noen gang frykter for at den skal briste.

Musikken pendler mellom vital kraftutfoldelse og vár sanselighet, i et spill der ingen av de medvirkende faller for fristelsen til å dvele unødig. Tempi’ene kan være friske så det holder, finalesatsen ble spilt opp mot tålegrensen, omtrent der hvor vitaliteten blir maksimal. Og i den sødmefylte førstesatsen, og andresatsen med, hentet nytelsen ut sine triumfer, fordi musikken fikk rom til å klinge ut i.

Det dreier seg om hårfine marginer, fra et lag i topp trim. Det hørte vi da de tok i tak med finalesatsen i Klaverkonsert nr. 17 som ekstranummer. Det lyste av spillet her også. Men den hårfine forskjellen fra Klaverkonsert nr. 23 lot seg ikke overhøre.

Grovspill

Målt mot Mozart i særklasse låt resten av konserten litt grovspilt. Særlig i Lullys Suite fra «Le bourgeois gentilhomme» som åpnet konserten, der det liksom tok litt tid før Kammerorkestret fikk samspilt seg.

Avslutningsnummeret, Richard Strauss’ «Der Bürger als Edelmann», falt bedre på plass, og ble et fint lite glimt inn i Strauss’ verksted, i verket som er et slags forstadium til operaen «Ariadne auf Naxos». Ikke minst fascinerende var det å følge Strauss’ moderne grep om formen, der de enkelte partiene veksler lik sømløse overblendinger mellom scener i film.

Men det var nok av distinkte partier også, der Strauss’ store melodiske begavelse fikk utfolde seg, på en måte som alltid unndra seg firkantet periodisering.

Det hadde musikerne sans for, kunne vi høre, der de ga seg hen til velklangen, ganske så uhemmet.