Fullblods dramatiker

Fortvilelse, forvirring, ensomhet, angst. Få har i vår tid formidlet det så nært, så godt og så intenst som Sverre Udnæs i hans dramatiske verk for TV, film, scene og radio.

Da han døde av hjerteslag i 1982, 42 år gammel, etterlot han seg 20 arbeider, skrevet fra 1964. I det meste lå det et budskap om å lytte til hverandre.

  • I kveld skal vi gjennom en time i NRK1 bli minnet om hvor stor Sverre Udnæs var gjennom Torstein Vegheims program, der Jan Erik Vold intervjuer hans venner og kolleger, blant dem Egil Monn-Iversen. Han oppdaget tidlig hvor begavet Sverre Udnæs var. Han var på jakt etter den store internasjonale filmkunstner på linje med Bo Widerberg, Jan Troell og Ingmar Bergman, og han mente at han i Sverre Udnæs hadde funnet mannen. De fikk sammen bare laget to filmer, «Fru Inger til Østråt» etter Ibsens skuespill og «Øyeblikket» som Udnæs selv skrev.
  • «Hadde vi fått laget ti filmer, ville vi fått plassert ham der han hørte hjemme,» sier Monn-Iversen til Jan Erik Vold.
  • Det var også de såkalte vanlige mennesker Udnæs formidlet i ord og bilder. Noen vil huske «Visittid» best, i andre brenner minnet om «Aske», om en håndfull mennesker som ikke kjente nyansene mellom tårer og vold.
  • Det er storartet at NRK i kveld byr på en times portrett av Sverre Udnæs. Vi håper at repriser av hans oppsetninger følger etter.

Sverre Udnæs kom ikke fra noe miljø der en kunstnerisk løpebane var selvskreven. Faren var bankmann, moren husmor. Familien bodde i Herman Foss' gate ved St. Hanshaugen i Oslo, der de fleste hadde mer enn nok med hverdagen.

Etter gymnasårene på Aars og Voss skole i Oslo og kortvarige studier i blant annet Frankrike, kom han inn i fjernsynet i 1960 da mediet var i Norge var nyfødt. Han lærte håndverket fra bånn og fikk utprøve sitt gjøgler- og teatertalent. Arild Brinchmann, Fjernsynsteatrets første sjef, oppdaget Sverre Udnæs og ga ham de første sjansene. Kritikere, blant dem Thor Ellingsen, kalte ham tidlig en fullblods TV-dramatiker, som seinere ikke har hatt sin like i Norge. Gang på gang ble hans iscenesettelser av andres verk, på teaterscenen og i Fjernsynsteatret, kalt instruktørbragder.

Det er når minnene kommer om hans oppsetninger i Fjernsynsteatret sammen med blant andre Arild Brinchmanns, at vi skjønner hva vi mistet ved Fjernsynsteatrets nedleggelse og de faste tirsdagskveldene.

Svein Scharffenberg er en av vennene som intervjues i kveld.

«Da Sverre døde, ble det ikke bare mørkt. Det ble tomt,» sier han.