Napoli 1944: Den britiske destroyeren HMS " Tumult "  i Napoli havn, under den allierte okkupasjonen av Sør-Italia. I bakgrunnen vulkanen Vesuv i utbrudd. Foto: Scanpix
Napoli 1944: Den britiske destroyeren HMS " Tumult " i Napoli havn, under den allierte okkupasjonen av Sør-Italia. I bakgrunnen vulkanen Vesuv i utbrudd. Foto: ScanpixVis mer

Fulle soldater som kjøper sex

Brennaktuell krigsdagbok 66 år etter.

ANMELDELSE: Denne forbløffende aktuelle krigsdagboken forteller om dagligliv — om man kan snakke om dagligliv i en slik situasjon — under den allierte okkupasjonen av Sør-Italia mot slutten av 2. verdenskrig, særlig Napoliområdet. Bokas forfatter er etterretningsoffiser, han snakker det lokale språket og skaffer informanter, han observerer og rapporterer.
Dette er hans egen dagbok, ikke noen offisiell rapport. Her får vi høre om rørende og skremmende utslag av krigens herjinger. Vi møter svartebørs, triksing, angiveri og korrupsjon.

Voksne kvinner av god familie selger 13-årige døtre til allierte soldater, syfilis florerer sammen med malaria, tyfus og kolera, og militære forsyninger er hard valuta. Alt kan kjøpes.

Boka har et rikt persongalleri, både blant allierte menige og offiserer, stedlig politi og fangevoktere, kriminelle i liten og stor skala og høyborgere som har mistet det meste.  

Vi lærer aldri
Det som gjør boka så aktuell for oss i dag, er at «våre» soldater er i analoge situasjoner rundt i verden, uten at «vi» har lært stort av slike erfaringer som skildres her. Merkelig at vi aldri lærer, vi mennesker.
Napoli var gjennombombet av de allierte, og da tyskerne dro, ble det deres tur til å bombe videre. Det er stor nød i byen, infrastrukturen er kaputt, industri og landbruk ligger nede, forsyninger utenfra når ikke fram, ikke dit de skal.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og i denne situasjonen raver allierte soldater rundt, ofte på en snurr, kjøper sex hos fortvilede innfødte, snakker ikke språket, misforstår situasjoner, arresterer feil mennesker, dreper sivile — ja, skusler vekk hele overtaket som var oppnådd ved å fjerne gestapo og fascismen.

Napolitanerne er lure nok til å være med på notene, de trenger allierte soldaters godvilje, men under overflaten murrer det. Det ytes ingen respekt, bare underdanighet. Lewis' skarpe blikk får dette fram, og troverdigheten i beretningen øker i takt med at han også omtaler egne feiltakelser.

Vendetta
I forbindelse med en vendetta har Lewis oppdaget et justismord, der en åpenbart uskyldig person blir straffet. Men da han konfronterer den lokale politisjefen med sine funn, får han høre:

«Jeg har to mann her. Halve byen sulter. Vi har et dusin tyverier hver natt, ran hver eneste dag, banditter over hele landsbygden. Jeg har ikke tid eller krefter til å ta meg av en vendetta på toppen av alt det. På en eller annen måte må jeg bli kvitt denne mannen.»

Fulle soldater som kjøper sex

Her møter en britisk moralist — fra en okkupasjonsstyrke som slett ikke oppfører seg moralsk — en pragmatiker som ikke kan annet enn å overskride sitt mandat. To verdener, én verden.  

Snodige setninger
Et pussig trekk ved denne utgivelsen, er at oversettelsen virker preget av sterkt hastverk. Har det virkelig hastet slik å få utgitt dette gamle verket, så mye at det ikke har vært tid nok til å bearbeide teksten? Her er det plenty av mildt sagt snodige setninger — setninger det er vanskelig å tro at forfatteren kan ha tenkt slik.
Noen eksempler:

«... følge ham inn i hytten hans, der en mann i uniform lå utstrakt med hodet hengende ned på brystet i en lenestol.»

«Og til de lidelsene fangene i Poggio Reale normalt måtte regne med å utholde, kom byrden av en amerikansk stabssersjant, tilknyttet fengselsdirektørens kontor, som var engasjert i privat salg av fengselsutstyr.»

«[Småjentene] var blitt tatt med ned hit, fant han ut, på en halv dags utflukt av en pleier som tilsynelatende var ute av stand eller uvillig til å hindre dem i å la seg lokke av lukten av mat.»

«Jeg fant ham sittende alene beskjeftiget med tungsindig inntak av det rå, halvveis flytende og vaniljekremlignende innholdet av gjennomskårne sjøpiggsvin; det var tydelig at han ikke nød måltidet.»

«Fireogtyve personer, herunder en kvinne, en munk og tre gutter i tenårene — alle de menneskene SS, som hadde hastverk, fant i husene i nabolaget — ble stilt opp mot veggen og skutt.»

«Faktum er at alle sine mangler til tross klarer politet å holde det vandrende liket lov og orden levende og på bena, og noen av dem blir drept underveis.»

«Nok en morgen med voldsom forvirring i Castel Capuano, med rettferdighet forvaltet på den for tiden eksentriske, nærmest lunefulle måten.»

Lesere på villspor
Det er fullt opp av sånt. Ikke bare translatologer, anglisister og språkrøktere kan finne emner å forske på i dette materialet — her kan også den uforvarende leser finne rik mat for tanken: Åssen kom oversetteren fram til dette? Men ingen tekst fortjener at leseren settes ut på slike villspor.

Dette er språklige floker som en oversetter skal ha tid til å løse. Har det vært hastverk i forlaget? Har oversetteren ikke satt av nok tid til oppdraget i sin egen kalender? Har språkvaskeren «sviktet»? Også dette er spørsmål leseren stiller seg — spørsmål som er fullstendig uvedkommende for opplevelsen av en så god bok som denne.