Fullfører med stil

Cooder slik du forventer å høre ham.

CD: «Chavez Ravine» (2005) handlet om raseringen av et helt meksikansk-amerikansk nabolag for å gi plass til Dodger Stadium, «My Name Is Buddy» (2007) om historien til radikale amerikanske arbeidere, fortalt på Woody Guthrie-vis gjennom bl.a. den omstreifende katta Buddy og fagforeningsmusa Lefty. Begge platene ble nominert til Grammy-priser, og det skulle ikke forundre meg om det går samme veien med siste del i Cooders Calfornia-trilogi.

Mange husker også at Cooder trosset USAs boikott og sørget for å gi mange kubanske musikere deres velfortjente plass i sola også utenfor Cuba – før mange av dem døde – gjennom prosjektet «Buena Vista Social Club» i 1997. Det ble en Grammy-pris også.

Filmmusikk

Ry Cooder (61) albumdebuterte i 1970, og har i tillegg til en lang rekke glimrende studioalbum lagd musikk til filmer som «Jazz», «The Long Riders», «Alamo Bay» og «Paris, Texas». Men det spesielle med all musikken hans er at det føles som om han og hans historier oppmuntrer lytteren til å skape seg en film i sitt eget hode.

Denne gang dreier deg seg om den imaginære låtskriveren Kash Buk og hans band – undertittelen på albumet er «The Songs of Kash Buk and the Klowns». Utgangspunktet er dragraceren Dick Nixon, som kommer og går gjennom historien og de ialt 14 låtene. En de luxe-utgave av albumet (som denne anmelder ikke har fått muligheten til å sjekke ut) inneholder dessuten en 104 siders historie om Buk og hans band, skrevet av Cooder sjøl.

Eklektisk er et litt finere ord for en blanding av flere stilarter. Ry Cooder burde hatt det som mellomnavn. Han har innlemmet sjangrer som rock, jazz, blues, r’n’b, reggae, verdensmusikk, Hawaii-musikk, tex-mex, latino, country og folk i sin musikk. «I, Flathead» er innom mange av dem, og for å gjøre bildet helt komplett har han også lagt inn noen sekvenser med spoken word («Can I Smoke In Here?», «Flathead One More Time» og delvis «Steel Guitar Heaven»). – uten at det nødvendigvis er et lurt kommersielt grep. «Johnny Cash», med den sedvanlige boom-chicka-boom-rytmen, er en hyllest til mannen i svart, den herlige latino-pastisjen «Fernando Sez» til bilreparatøren Fernando (med ham sjøl på vokal), pludrete «Spayed Kooley» til bikkja med samme navn og lettere svulstige «5000 Country Music Songs» til den tradisjonelle countrymusikken. Du kan godt si at plata mest av alt er en leken tilnærming til selve essensen i den amerikanske musikkarven.

Gamle støttespillere

Musikerne er ved siden av ham sjøl på vokal og diverse strengeinstrumenter, gamle støttespillere som hans egen sønn Joachim og Jim Keltner på trommer, bassisten Rene Camacho – og med den eminente trekkspilleren Flaco Jimenez og Mariachi Los Camperos i gjesteroller. Noen artister er viktigere enn andre. Ry Cooder er en av dem.