Fullgått løp

Eksepsjonell Beethoven-syklus i boks.

Berlinerfilharmonien, dir.: Sir Simon Rattle Skrudd verk i full omdreining.

CD: Løpet er gått til endes, Andras Schiff har ikke bare holdt hva han lovet, men innfridd i stort format. Samtlige av Beethovens Klaversonater, den klassisk musikkens Nye Testamente, er nå ferdig gjennomspilt på den annonserte konsertserien, i kronologisk rekkefølge. Og Manfred Eicher har stått bi med opptaksutstyret og lydfestet det hele i usedvanlig lydkvalitet, selv til ECM å være. Når hørte vi sist den faste men samtidig myke og avrundede klangen i klaverets nedre register gjengitt finere, eller klarheten i klaverets øvre register like lysnede, uten et øyeblikk å bli for spisst?

Men fortsatt er det ikke den bemerkelsesverdige lydkvaliteten som er hovedsaken, distinkt slik at hver tone høres, med en resonant bassklang og briljant diskant som blender inn hele registret uten noen gang å sløre helheten. En bedrift bare det!

Og så Schiff som fortolker i særklasse. Serien avsluttes med 2 CD-er, Volum VII og VIII, som til sammen byr på Beethovens legendariske sene verk for instrumentet, de seks siste sonatene fra opus 20 til opus 111.

Han slår opp mytiske proporsjoner, får klaververket til å toppe seg i verker som er eksepsjonell ut fra enhver målestokk. Her kan vi virkelig snakke om metafysisk storhet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men like slående er Schiffs omhu for hver tone og hver akkord. Han spiller aldri storheten ut i et drønnende klangrom, men spiller den presist inn i distinkte passasjer som klinger gjennomarbeide i seg selv og samtidig som stadier i et storverk under utfoldelse.

Ikke minst får vi syn for hvor sammensatte enkeltverkene i denne verkgruppen er. Det sangbare, liksom bruddstykker for en arie for klaver, veksler med strukturelle kaskader som bygger seg opp til arkitektoniske mesterverker, eller rundes av – om nå det er uttrykket – som en spenstig modernistisk sluttspurt, som i Hammerklaversonaten, opus 106.

Men mest av alt får vi syn for ruinkarakteren. Brokker og bruddstykker fra Beethovens tidligere klaververk monteres sammen til landskaper. De kan nok virke kjente i passasjer, men trollskjæret som hviler over dem er nytt og tidligere uhørt.

Det sies at djevelen sitter i detaljene. Men det gjør så visst storheten også. Dette forblir nok en av mine absolute favorittinnspillinger av Beethovens Klaversonater. Ekstremt på sin måte er også Simon Rattles og Berlinfilharmoniens lydfesting av Berlioz’ «Symphonie Phantasique» på EMI. Den er en nesten utrolig blanding av vekta i Berlinernes klang, som er formidabel, med den nervøse energien i Rattles fortolkning.

På mange måter skulle dette være en kobling av kvaliteter som er som ild og vann. Men her funker det. Rattles årvåkenhet for hver minste bisarre figur i Berlioz’ egenartede verk er fenomenal, hans vilje til å drive orkestret over alle grenser, nå det er motivert i musikken, likeså.

Og så er det et verk som mer enn belønner de solistiske kvaliteten til hver av musikerne i dette orkestret. Musikerne tar utfordring etter utfordring på strak arm, og Rattle slipper dem til og fram.

Det taler både Rattle og orkestret til ære at dette blir en innspilling der vi hører hva som virkelig kan utrettes med et slikt orkester, og bare med et slikt orkester. Der det ikke er noe behov for å kjøre safe.