Fullstendig rævkjørt

Veien til musikkhelvetet er brolagt med gode intensjoner. Spesielt i tilfellet Band Aid 30.

LÅT: Lørdag 15. november rant de inn i Bob Geldofs innleide innspillingsstudio i London: Bono, One Direction, Chris Martin, Rita Ora, Ed Sheeran, Emeli Sande, Sam Smith, pluss diverse britiske artister vi ikke har hørt om før, rett og slett for å fylle ut rekkene i nestenkjendiskoret som må til for å kunne synge «Feed the world, let them know it's christmas time».

Jepp, de var der for å spille inn «Do they know it's christmas».

For fjerde gang.

Denne gangen fordi Bob Geldof «fikk en telefon fra FN om at ebolakrisen var ute av kontroll» og dermed bestemte seg for å hoste opp litt penger til kampen mot ebola.

Låta, og videoen av innspillingen, ble vist for første gang under britiske X-Faktor søndag.

Tretti år etter at prosjektet spilte inn over 24 millioner dollar til sultkatastrofene i Etiopia, 25 år siden Stock, Aitken, Waterman spilte inn en fullstendig glemt versjon med Bananarama, Kylie Minogue og Lisa Stansfield, ti år etter at Bono, Chris Martin, Dido og Katie Melua gjorde akkurat det samme for Sudan, gjøres den altså igjen.

En låt som i sin opprinnelige klokkespill-, åttitallssynth-, basstrommer-, Sting/Bono-harmoniserende og Boy George-dominerende versjon faktisk kan gi frysninger på ryggen, selv om det er uvisst om det er på grunn av selve låta eller fordi den gir et nostalgisk blaff av barndomsjul.

Nå er den fullstendig rævkjørt.

Daff vokal Mest på grunn av vokalistene.

Når One Direction synger «It's Christmas time, there's no need to be afraid» har de omtrent like mye innlevelse som Madame Tussaud-versjonene av seg selv.

Og, jo, man burde være redd.

For ebola, selvfølgelig.

Men også for Ed Sheeran, som rett etter One Direction dukker opp i videoen med lukkede crooner-øyne og daff vokal.

Og så følger de som julelys på en snor, vokalist etter vokalist med myk og anonym vokal.

De kan jo umulig bry seg all den tid vokalen er flat som en sirupssnipp?

Men så er det også litt uklart hva artistene egentlig bryr seg om her, er det ebola eller er det image?

Bob og Bono ser ihvertfall ut som om det de er mest interessert i, er å klemme hverandre - og forevige det på tape.

Jo da, Rita Ora og Guy Garvey fra Elbow redder det inn et lite øyeblikk, men det hjelper ikke så lenge kompet høres ut som om det er laget i julenissens leketøysfabrikk.

Der artistene spilte med i 1984 (Phil Collins på både trommer og vokal!), og produksjonen var glinsende åttitallspompøs, er den nå nedstrippet og kjedelig, med tidenes kjipeste trommemaskinbeat.

Underlig Det er mye som er rart her - i tillegg til den underlige ansamlingen artister og den elendige innspillingen.

Låtteksten, som riktignok er bitte litt oppdatert, er fortsatt nedlatende og opptatt av skillet mellom dem og oss.

Hadde det ikke vært bedre å skrive en ny låt nå, i fjerde runde?

Videoen åpner med at en død kvinne bæres ut av et hus av flere mennesker iført beskyttelsesdrakt.  En forferdelig scene, tatt med «for å gi «X-Faktor»-publikummet en vekker».

Men kvinnen forblir anonym, nok en ukjent i rekken av eboladøde.

Det er fortsatt oss og dem.

2014-problematikk I tillegg sliter Geldof med å oppdatere konseptet til 2014.

Låta kan kjøpes på iTunes, der den koster 12 kroner.

Men den vil ikke være til salgs på cd før om tre uker, da det ikke er så mange cd-fabrikker igjen i Europa, og de rett og slett havnet i kø.

På Spotify vil den ikke dukke opp før etter jul.

Låta er ikke bra Bob Geldof uttalte i 2010 at selv han syntes ikke at låta er spesielt bra.

Nå sier han: «Det spiller ingen rolle om du ikke liker låta. Det spiller ingen rolle om du ikke liker artistene. Det spiller ingen rolle hvis det viser seg å være en elendig innspilling - alt du trenger å gjøre er å kjøpe den».

Nei nei nei nei!

Det du i stedet kan gjøre er å gi en større sum enn tolv kroner til Leger uten grenser (kontonummer 50100547500) eller Røde Kors (kontonummer 8200 06 10190) og merk det med Ebola.

Så kan vi både bekjempe sykdommen og forhåpentligvis slippe å høre denne låta noensinne igjen.