LER: Ukrainas statsminister Arsenij Jatsenjuk tar en slurk vann etter å ha overlevd mistillitsforslaget tirsdag. Hans kolleger kan naturlig nok ikke annet enn le. Foto: REUTERS/Gleb Garanich/Scanpix
LER: Ukrainas statsminister Arsenij Jatsenjuk tar en slurk vann etter å ha overlevd mistillitsforslaget tirsdag. Hans kolleger kan naturlig nok ikke annet enn le. Foto: REUTERS/Gleb Garanich/ScanpixVis mer

Fullt kaos i Ukraina

Presidenten ber regjeringen gå av, men timer etterpå får regjeringen tillit i parlamentet. Dagen etter forlater landets Femme Fatale regjeringskoalisjonen, og sier at landet råtner på rot. Hvor er vi? Riktig. I Ukraina.

Kommentar

SPØRSMÅLENE er mer påtrengende enn svarene etter en uke der den ukrainske presidenten Petro Porosjenko tirsdag ba sin statsminister om å gå av. For bare noen snaue timer etterpå hadde den ukrainske statsministeren Arsenij Jatsenjuk vunnet mistillitsvotumet i nasjonalforsamlingen, radaen.

Hva hadde skjedd? Hadde presidenten overvurdert sin makt og innflytelse? Hadde statsministeren - som ligger under sperregrensa på meningsmålinger - fått en plutselig og helt uventet vind i seilene? Eller var det hele avtalt spill mellom presidenten og statsministeren, altså et spill for galleriet - et falskt spill?

SVARET ER at ganske mange hadde interesse av at regjeringen ikke skulle kastes nå. Under selve avstemningen over mistillitsforslaget kunne parlamentarikere og observatører se at en rekke representanter gikk ut av salen. De var fra forskjellige partier, også fra partier som i prinsippet skulle stemme for presidentens forslag. Men mange gikk uten å stemme.

Det de fleste av dem hadde til felles var at de - til tross for sin partitilknytning - var mer knyttet til sentrale ukrainske oligarker, som landets rikeste mann Rinat Akhmetov, og andre styrtrike menn som Ihor Kolomoiskij og Viktor Pinshuk. De som gikk ut av salen var stort sett kjøpt og betalt av oligarkene som de av økonomiske grunner er sterkere knyttet til enn partiene de representerer. Og oligarkene ville ikke bytte regjering nå. De har allerede sine folk i regjeringsapparatet, og er ikke interessert i noen rystelser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET UKRAINSKE partisystemet er ikke bygd etter klare ideolosiske frontlinjer. Oligarkene - de som ble styrtrike på å ta kontroll over verdiene da den sovjetiske planøkonomien ble privatisert - har sine folk i de aller fleste ukrainske partier. Det gjelder også i partiene til den fortsatt sittende regjeringskoalisjonen, som på papiret er forpliktet til en klar reformpolitikk, der bekjempelse av korrupsjon er den aller viktigste saken.

BAKGRUNNEN for det parlamentariske dramaet er alvorlige korrupsjonsanklager helt til toppen av det politiske systemet - den nærmeste kretsen rundt Porosjenko selv - for to uker siden. Økonomiminister Aivaras Abromavicius sa opp sin stilling med brask og bram. Han beskyldte en av Porosjenkos nærmeste menn, Igor Kononenko, for korrupsjon, og for aktivt å hindre reformarbeidet som ministeren forsøkte å gjennomføre.

Abromavicius fikk etter hvert muskuløs støtte av sjefen for Det internasjonale pengefondet, IMF, Christine Lagarde, Ukrainas viktigste kreditor. Hun sa at IMF ikke kunne utbetale kredittene som Ukraina er lovet før det er ryddet opp.

PRESIDENT Porosjenko var altså tvunget til å handle, og den mest synlige reaksjonen var å sparke regjeringen, og hans partner i de to årene som har gått siden revolusjonen i 2014, Arsenij Jatsenjuk. Vi vet ikke om det var et avtalt spill, men etter to år med massiv økonomisk og politisk støtte til Ukraina sitter EU tilbake, og klør seg i hodet for å forsøke å forstå det politiske spillet i det delte og på mange måter usammenhengende Ukraina. De har ikke noe annet valg enn å fortsette å gi sin støtte til de lederne Ukraina har valgt, for det ville føre Ukraina ut i et enda verre uføre, og legge landet åpent for enda mer russisk spill.

Og punchlinen i denne sagaen om Ukraina tilhører Dagbladets og Dusteforbundets Fredrik Stabel, som ikke sjelden hadde plutselig klargjørende analyser. Som denne, som på sitt vis også handler om Ukraina: «Intet er så ille at det ikke er verre for ens kreditor».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook