Fullt trøkk

Oppløftende fra Den Norske Operas orkester.

Richard Wagner: «Götterdämmerung» Oslo Konserthus KONSERT: Det er rent så det er for mye av det gode. Undertiden dessverre også for lite, kunne vi konstatere i løpet av «Götterdämmerung», seks timer konsertant, i Oslo Konserthus lørdag kveld.

Festet grepet

Men la oss begynne med den store oppturen, som var orkesteret. Og John Fiore på dirigentplass. Det tok litt tid før det gikk seg til, som så ofte i Wagner. Men Fiore festet grepet på en måte som løftet spillet, høyt over gjengs nivå i Den Norske Operas orkester. Og når han først hadde fått mannskapet på riktig kurs, fortsatte det å stige fram til den mektige og så uendelig rike sistesatsen, noe av det både mest overveldende og subtile som Wagner har komponert.

Vi kom rett og slett inn i flyten, som er alfa og omega når det gjelder Wagner. Og da strømmer musikken gjennom oss, eller vice versa, som den utrolige erindringsveven den faktisk er. I enkelte partier satt koblingen til det vokale også riktig fint, som i førsteaktens scene mellom Waltraute (Hege Høisæter) og Brunnhilde (Jane Eaglen) eller i den gjennomsensuelle scenen mellom Rhindøtrene (Torill Carlsen, Ingebjørg Kosmo og Anna Einarsson) og Siegfried (Stephen Gould). Begge disse scenene kunne ha vært presentert på en hvilken som helst scene i verden, uten blygsel.

Ugjennomtrengelig

Det var mye annet fint også. Men hovedrollene, solide Wagner-sangere alle, falt for ofte i en av de vanligste fellene i denne musikken: Der hvor musikken liksom hever røsten henger sangerne seg på ved å pumpe opp volumet, til klangen blir hard og ugjennomtrengelig, og enhver karaktertegning utilgjengelig. Det gjaldt Magne Fremmerlid som Hagen og ikke minst Jane Eaglen som Brunnhilde, der også stemmen klang avmattet når hun da ikke satte fult trøkk på. Goulds Siegfried klang bedre og mer bevegelig, men gikk ikke fri. Det gjorde heller ikke Trond Halstein Moe som Gunter.

Da var det godt å høre Edith Haller som Gutrune, fordi hun helt gjennomført tjente som en påminnelse om at Wagner ikke primært er en styrkeprøve, men også en nennsom og varsom utprøving av lidenskapens, og maktens, mest subtile og finstilte registre.