Fundamentale fiendebilder

PSYKOLOG THORE LANGFELDT skriver i sin artikkel i Dagbladet 27.04. at et kjennetegn ved fundamentalismen er at den er avhengig av å skape ytre fiender. Langfeldt har selvsagt helt rett. Og få behersker denne argumentasjonsstrategien bedre enn Langfeldt selv i den nevnte artikkelen. Hans fiende er religionen som statsmakt: «Tiden er inne for å innse at religion som statsmakt er en direkte fare for verdensfreden», konkluderer han. Blant hans konkrete eksempler finner vi Bush, Bondevik og informasjonslederen i Misjonssambandet. Mens de to første sterkt vil benekte at de fikk sine embeter overdratt fra religionen, er det mer enn uklart hvordan den siste har noen innflytelse på statsmakten.

Med Langfeldt som sannhetsvitne vet vi imidlertid nå at da Bondevik ikke bad om forlatelse etter Reinås-rapporten, så er det fordi han er fundamentalist. Vi vet også at da Bush misforsto Norges holdning til Irak-krigen, så var det igjen fordi Bondevik er fundamentalist. Det er godt at noen har mot til å se forbi detaljene og avsløre de store linjene!

DET FINNES ett viktig trekk ved fundamentalismen som Langfeldt ikke utdyper: Den hater nyanser, detaljer og saklige begrunnelser. Den vil hindre alle fordomsfrie møter. Helst vil den tale i store ord, skape intuitive sympatier og antipatier. Ut fra Langfeldts artikkel forstår vi at han antakelig er klar over denne fundamentalistiske strategien også.