Fundamentale friheter

Nordmenns skepsis til innvandring er økende. I følge SSBs måling av holdninger til innvandrere og innvandring for 2006, mener flere at innvandrere ikke skal ha de samme muligheter på arbeidsmarkedet som nordmenn. Kun tre av ti i Norge tror innvandring er bra for norsk økonomi. Nordmenns holdninger til innvandring og innvandrere skiller seg ikke ut i Europa: I Den europeiske samfunnsundersøkelsen (2004-2005), for det den måtte være verdt, havner Norge på en sjetteplass blant 23 europeiske land når landene rangeres etter vilje til å ta imot innvandrere. Norsk debatt om innvandring preges i stadig større grad av spørsmål om de potensielt negative følgene av innvandring. Fokuset er på kulturkonflikter, kriminalitet og andre problemer. I liten grad er fokuset på hvordan innvandring beriker samfunnet, både økonomisk og kulturelt.

I like liten grad er innvandring et spørsmål om den fundamentale friheten til å kunne bevege seg fritt. Vi i den rike delen av verden tar denne friheten for gitt. For de fleste mennesker i verden er denne friheten teoretisk eller ren ønsketenkning. For mange av dem innebærer det fare for livet å skulle bevege seg fra en håpløs situasjon i for eksempel Afrika til nye muligheter i det rike Europa. I følge tidsskriftet The Economist drukner rundt 2000 mennesker hvert år i Middelhavet i forsøket på å komme seg fra Afrika til Europa. Det er dokumentert at antallet voldshendelser mot afrikanere som prøver å komme seg over fra Marokko til Spania er økende. På tross av bestrebelsene på å hindre mennesker i å bevege seg fritt regner man med at rundt en halv million mennesker kommer seg illegalt inn i USA hvert år. Man regner med at tallet for «Festung Europa» er på rundt 800 000. Totalt anslås det at mellom syv og åtte millioner mennesker er illegale innvandrere i EU.

Millioner av mennesker er gjort til kriminelle av lover og stengsler som forsøker, om enn ikke effektivt, å hindre at mennesker forsøker å forbedre sin egen og sine nærmestes livssituasjon ved å flytte til et annet land. Kontrasten er stor til forestillingene om globaliseringen og den medfølgende «frie flyt» over landegrensene. Den frie flyten inkluderer ikke mennesker, i hvert fall ikke alle mennesker. Ressurssterke mennesker i rike land kan forflytte seg tilnærmingsvis fritt for å studere eller jobbe. For dem er globalisering og frihet en realitet. De er sortert ut av det store flertallet og funnet verdige til å nyte denne friheten. Samtidig som vi tar vår egen frihet som en selvfølge, tar vi det nærmest for gitt at ikke alle kan ha den samme friheten. Ja, hva hadde vel ikke skjedd om alle kunne bevege seg fritt slik de ønsket uten at myndigheter prøvde å forhindre det?

Faktisk kunne man det en gang. I globaliseringens «første æra», fra midten av 1800-tallet og frem til første verdenskrig, var grensene åpne. I denne perioden dro som kjent millioner av europeere fritt til Amerika. Selvsagt bidro dette også til kulturkonflikter og kriminalitet men først og fremst bidro det til en enorm velstandsvekst for mennesker som hadde friheten til å velge selv hvor de skulle leve. Kulturkonflikter og kriminalitet er ikke bagateller. Men man taklet utfordringene den gangen, og gevinsten var så mye større enn de potensielle kostnadene og problemene. Vi bør lære av dette i dag, hevder den britiske økonomen og journalisten Philippe Legrain.

Legrain har fått stor oppmerksomhet for sin bok «Immigrants» fra 2006. Boken, som er nominert til The Financial Times Business Book of the Year, og som ifølge Martin Wolf i FT er et kraftfullt og faktabasert argument for åpne grenser, tar for seg det siste i statistikk og økonomiske beregninger om økonomiske effekter av innvandring. Legrain viser også til norsk forskning om emnet utført ved NTNU i 2004 av samfunnsforskerne Jonathon Moses og Bjørn Letnes. Deres forskning viser at en mer liberal innvandringspolitikk vil gi store økonomiske gevinster for samfunnet. Fjerner man alle restriksjoner for innvandring vil den økonomiske effekten bli enorm. Verdensbanken anslår at dersom de rike landene tillot sin arbeidsstyrke å øke med tre prosent, som en følge av at 14 millioner arbeidsinnvandrere fra utviklingsland kom til de rike landene mellom 2001 og 2025, så ville det bidra til økt verdiskaping til en verdi av rundt 356 milliarder dollar (World Bank, Global Economic Prospect 2006).

Det er enighet om viktigheten av å redusere verdens fattigdom. Engasjementet for å hjelpe verdens fattige er stort. Samtidig sørger begrensninger på fri bevegelse av varer, tjenester og mennesker effektivt for at ambisiøse mål om fattigdomsbekjempelse ikke vil bli oppnådd. Legrain mener at åpne grenser for innvandring ville gitt et effektivt bidrag til fattigdomsbekjempelse, og viser til at arbeidsinnvandrere fra fattige land sender hele 160 milliarder dollar hjem til sine familier hvert år. Det er de offisielle tallene. Man regner med at det reelle tallet er hele 480 milliarder dollar. Det tilsvarer seks ganger så mye penger som myndighetene i de rike landene gir i samlet bistand hvert år! Legrains bok er spekket med fakta og gir et overbevisende økonomisk argument for hvorfor åpne grenser også bør gjelde for såkalt «low-skilled» arbeidskraft.

I et liberalt forsvar for innvandring inngår mer enn økonomiske argumenter. Bevegelsesfriheten er en fundamental rettighet i et virkelig liberalt samfunn, uansett hva svaret måtte bli i et «innvandrerregnskap».