Fundamentalistisk arkitektursyn

MED ET PENNESTRØK utraderer Håkon Wium Lie den norske samtidsarkitekturen (23. mai). Han skriver om motsetningen mellom «modernistiske bygg», tegnet av arkitekter, og bygninger - hypotetisk tenkt - utformet av «mennesker uten arkitektutdannelse». I det første tilfellet skapes det bygninger som kanskje gir «stor prestisje blant kollegaer, men som folk flest synes er stygge». Alternativet er i Lies øyne byggverk med evne til å «tilpasse seg strøket man bygger i». Dette er ikke bare populisme, utsagnet avdekker en suveren forakt for 1900-tallets og det tidlige 21. århundrets byggekunst. Lie påstår at Norges befolkning snur ryggen til arkitektoniske perler som Villa Busk i Bamble tegnet av Sverre Fehn, Universitetsbiblioteket på Blindern av Telje-Torp-Aasen, Mortensrud kirke av Jensen & Skodvin og bankbygningen i Storgata signert Kristin Jarmund. Eller for å ta to populære internasjonale eksempler: Jørn Utzons opera i Sydney og Frank O. Gehrys kunstgalleri i Bilbao.

AT ET bemerkelsesverdig

stort antall arkitekturinteresserte legfolk valfartet de utstilte utkastene i konkurransene om operaen i Oslo og kulturhuset i Kristiansand, burde også få Håkon Wium Lie til å tenke seg om. Eller at over ett tusen bergensere helgen 21.-22. mai besøkte utstillingen av konkurranseforslagene til byens nye Kunsthøgskole. Men Lie turer fram i anti-modernistisk raseri, og tar den engelske rivningsbølgen til inntekt for sitt reaksjonære arkitektursyn. Å ønske de verste betongboksene fra seksti- og syttiårene jevnet med jorden, er en forlystelse også mange arkitekter kunne være med på. Her på berget ville i denne sammenheng sjarmløse kolosser som rådhuset i Bergen, den nye boligskyskraperen i Tromsø og Postgirobygget i Oslo straks peke seg ut. Men Håkon Wium Lie ønsker ikke at en bygning skal «bli anti-fredet dersom den skjemmer det offentlige miljø». Han vil anti-frede arkitektprofesjonen, og det er et helt annet forehavende.