Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fundamentalistisk Jon Fosse

For det første: den veldige produktiviteten. Minimalistiske eller ei, 33 bøker på 17 år vitner om et menneske for hvem det å skrive er en livsnødvendighet, og som (slik liker jeg å forestille meg det) opplever en dag uten skrift som en bortkastet dag.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kort sagt et menneske med et narkotisk og religiøst forhold til sin egen skriftpraksis, et menneske som skriver for å overleve og for å forsone seg med dødens uavvendelighet og sjelens ubotelige ensomhet.

For det andre: insisteringen på skriften som grunnkategori. Influert av bl.a. Derrida tok Fosse midtveis på 80-tallet avstand fra enhver teori der den skriftlige prosadiktning anses som en sekundær avledning av den muntlige fortellingen og framhevet isteden skriftens primat. Samtidig detroniserer han kjente størrelser som «fortelleren», «forfatteren» og «den immanente forfatter». I deres sted setter han «skrivaren», som han forsøksvis definerer som «den som skriv, i den augneblinken han skriv, slik hans rytmiske eigenart og sjelslege lengsler står fram forvandla til den aktuelle romanskriftas materialitet».

Redusert

Til begrepet knytter Fosse også begrepet «skriftstemme», og begge anvender han først og fremst i forbindelse med romanen eller den skjønnlitterære prosaen. Men som «skrivar» er han selv en mangfoldig herremann som ytrer seg i de fleste sjangrer. Essayet er en av disse, og her blir «skrivaren» en mer problematisk kategori. Som kjent gir essayet rom både for det personlige uttrykket og den resonnerende framstilling. «Skrivaren» går ikke her på samme måte restløst opp i sin egen skrift. Enten det er forfatteren selv eller skriftens gjenstand som står i fokus, så innebærer det i begge tilfelle at «skriftas materialitet» får en redusert, om enn ikke betydningsløs status.

Dette er tanker som trenger seg på, når man får Fosses siste essaysamling i hende. Det har skjedd en interessant utvikling med Fosse som essayist fra 80-tallet til 90-tallet. Kontinuiteten er klar nok fra «Frå telling via showing til writing» (1989) til «Gnostiske essay», men i de siste taler for det første Jon Fosse med en mer personlig stemme, for det andre legger han større vekt på den religiøse dimensjonen som han tillegger både sin egen diktning og den store kanoniserte verdenslitteraturen. På ulikt og intrikat vis tror jeg disse to tingene henger sammen.

Personlig

På 80-tallet geberdet Fosse seg som en skarpskodd teoretiker med hyppige henvisninger til Adorno og kompani. Mange (også han selv) har framhevet avstanden mellom essayisten og dikteren Fosse. Fremmedordene forbeholdes essayet, mens han som dikter tilstreber et så enkelt uttrykk som mulig. Selv har han sagt at man i essayet viser fram hva man kan, mens diktningen dreier seg om det man ikke fikser. I takt med at hans tanker omkring diktningens vesen blir mer spekulative, får essayet en sterkere billedkarakter, og i takt med at han taler mer ut fra seg selv og om seg selv, blir samtidig skriften mer musikalsk og rymisk-insisterende.

I «Gnostiske essay» er Fosse mer personlig både når han skriver om sin egen og andres kunst og litteratur, og i den forstand at han er mindre tilbakeholden når det gjelder å fortelle om seg selv og sitt eget liv. Essayene er personlige i god forstand - ikke private, ikke selvopptatte. Her møter vi mennesket og litteraturelskeren, dikteren og skriveren Fosse, og her kan ikke disse rollene skilles fra hverandre. Her møter vi en mann som både er smålåten og selvbevisst - det siste på dikterens vegne.

Surrogat

I besvergende tonelag insisterer han på den uløselige forbindelsen mellom det litterære og det religiøse. For Fosse som for Harold Bloom (en av de nye guruene til Fosse) kan litterær viten knapt skilles fra religiøs viten. Da Gud døde, trådte Litteraturen isteden - diktningen som religionssurrogat og særegen erkjennelsesform. Synspunktet er velkjent fra romantikken og framover, og Fosse gjentar med monoman energi ideen om litteraturen som «den sekulariserte verdas mystikk». Men selv om han stadig påkaller Gud, har dette selvsagt ikke noe med kristendom i kirkelig forstand å gjøre, snarere med det som Henning Hagerup i et etterord med en viss (sannsynligvis ikke-intendert) ironi kaller Fosses «lingvistiske religiøsitet».

I sine 90-tallsessay besverger Fosse mer enn han argumenterer. Med sitt inderlige forhold (i dobbelt forstand) til litteraturen synes han med nødvendighet å havne i mystikk og religion - en posisjon som ikke er uproblematisk, især når den brukes som et kriterium til bedømmelse av hvilke verker som det er verdt å beskjeftige seg med. Den sterke litteraturen lærer en å dø, ikke å leve, påstår Fosse. Det forekommer meg å være en reduksjon ad absurdum av litteraturens mangfold.

Elitist

Som leser er Fosse en utpreget elitist. Det er lett å gi ham rett i at den norske litteraturen og resepsjonen i altfor høy grad er dominert av «demokratiske nyttehensyn» (for å alludere til Hamsun), og at det nærmest er formastelig å hevde at noen bøker er gode, andre dårlige - ut fra rene litterære kriterier. Har man som jeg forsøkt seg i skolebokbransjen, vet man (og har tennerskjærende godtatt) at det er kvoteringsregler (kjønn, språkform, region, osv.) og ikke litterær kvalitet som er bestemmende for hva som skal med. Men derfra til å opptre som en Sankt Peter som opphøyer og utstøter litterære verk alt etter hvorvidt de lærer oss å dø eller ikke, slik kanoniseringsberserkene har en tilbøyelighet til å gjøre, er det et langt skritt.

Opp mot Fosses litterære fundamentalisme (som jeg mistenker ham for å tilslutte seg mer av irritasjon over litterær opportunisme enn ut fra hellig overbevisning) vil jeg for min egen del stille et mer liberalt litteratursyn. Selv i den halvgode, ja, endog i den dårlige boka, kan man komme over gullkorn. Det som kjennetegner litteraturen er dens enorme fleksibilitet og romslighet. Intet menneskelig er eller bør være den fremmed. Fosse synes å være immun overfor alle former for ekstra-litterære lesemåter - med unntak av de mystiske og religiøse. Jeg vil hevde at den diktning som ikke forteller oss noe om livet, enten i kraft av at den skaper større klarhet i tanker vi allerede har gjort oss, eller gir ny innsikt i menneskelivets mangesidighet, er av liten verdi - samme hvor formelt vellykket, og hvor oppflammet av et indre lys den enn er. Og her er det ikke bare uttrykket, rytmen - kort sagt skriftas materialitet - som gjør det, heller ikke hos Fosse, ja, jeg vil påstå at hvis det var alt, ville hans tekster knapt ha påkalt noen interesse. Derfor kan vi heller ikke unngå og bør vi heller ikke unngå lesemåter som fokuserer på innholdet. Skriften kan ikke unnslippe sin referensialitet - og takk og pris for det.