Funderinger ved kanalene

AMSTERDAM (Dagbladet): «Hva er bakgrunnen?» Spørsmålet virrer rundt i hodet, lik ei flue fanget i ei flaske.

Det stilles ikke bare av at cannabis selges fritt, av at de narkomane som trekker på åra kanskje skal få egne gamlehjem, mens de prostituerte allerede har egen fagforening - eller av den selvfølgelige toleransen overfor homser. Dette er bare spektakulære uttrykk for en underliggende holdning som er like synlig i detaljene: Lave jernstolper som rekker omtrent til knærne, skiller fortau fra kjørebane. Slik holdes de myke og harde trafikantene fra hverandre, på de mykes premisser.

FOTGJENGERNE kan forsere dem, ikke bilene. Eller, ta flua på pissoaret, som Andreas Hompland har reflektert over tidligere i denne avisa. Han observerte den på Schiphol flyplass, men det er mange av dem. De sitter litt opp til venstre for midten av pissoarskåla. Det finnes ikke en mann i verden som ikke vil sikte på den med strålen - og bivirkningen blir som forventet: Det spruter ikke opp over kanten.

GEZELLIG, sier nederlenderne, og skryter av at adjektivet er uoversettelig. Det er Nederland - og det betegner det som møter en overalt: En avslappet åpenhet - eller er det likegyldighet? Amsterdam har jo i århundrer vært et kapitalistisk handelssenter, og det er billigere for myndighetene å være liberale enn autoritære. Men landet ble også grunnlagt på religiøs toleranse. Problemet er at de protestantene som da kom til makten, var uhyre pietistiske, faktisk i den grad at det ennå er en sjeldenhet å finne gardiner på landsbygda. De kan brukes til å skjule uhumskheter som foregår i hjemmet. Her har du grunnen! utbrøt en nederlandsk venn av meg. Det er en selvfølge at ingen skal se inn, fordi også det er syndig. Slik oppdras befolkningen til å holde fingrene fra andres fat, også i en sekulær verden. Kanskje, men det må ligge mer bak.

DE TRE andreaskorsene som danner sentrum i Amsterdams byvåpen, er like allestedsnærværende som gezellig . Da jeg spurte forsiktig i en kneipe hva de kunne stå for, ble det et svare spetakkel. Etter mye prat og flere opphissete innlegg ble man enige: Korsene stammer fra keiser Maximilians tid og står for «Mot, tillit, barmhjertighet». Men det stemmer ikke, fant jeg ut seinere. Korsene er eldre enn keiseren, og slagordene er en forvanskning av den hedersbetegnelsen dronning Wilhelmina ga byen som takk for innsatsen i 2. verdenskrig: «Heltemodig. Besluttsom. Barmhjertig.»

ENNSKJØNT - kanskje det likevel er riktig. «Mot, tillit og barmhjertighet» er kvaliteter som må til for at friheten ikke skal munne ut i egoisme. De gir gezellig ordets varme og dynamiske betydning. Spørsmålet mitt er nok heller ikke nå fullgodt besvart, men hvis amsterdamerne blir oppfordret til disse tre kvalitetene hver gang de ser korsene, er kanskje en flik av svaret avdekket.