TRAILER: Netflix slipper sin sjette sesong av House of Cards, og denne gangen er det Claire Underwood som bestemmer. Video: Netflix Vis mer

Anmeldelse: «House of Cards» sesong 6 på Netflix

Fungerer bedre enn fryktet. Men …

«House of Cards» er tilbake med sin siste sesong. Heldigvis.

«My turn», var påtroppende president Claire Underwoods siste replikk i forrige sesong av «House of Cards». Det var februar 2017, og ingen visste hvor rett hun skulle få. Et drøyt halvår seinere ble Kevin Spacey dratt ned i #metoo-dragsuget, og Netflix kuttet alle bånd til den falne kongen med umiddelbar virkning, til tross for at sjette sesong allerede var under innspilling.

Etter det som man bare kan se for seg må hva vært en del krisemøter og valiumknasking, ble det avgjort at «House of Cards» skulle få sin avslutningssesong, likevel helt uten det som til nå hadde vært hovedpersonen og det store trekkplasteret.

«House of Cards» sesong 6

3 1 6

Dramaserie

2. november
Beskrivelse:

Claire Underwood sitter med presidentmakten i seriens siste sesong.

Kanal:

Netflix

«Fortsatt så overbevist om sin egen uimotståelighet at den ikke gjør noe særlig innsats for å holde på oppmerksomheten vår.»
Se alle anmeldelser

Serieskaperne begynte helt på nytt, forkortet sesongen fra 13 til 8 episoder, og oppgraderte Claire (Robin Wright) til hovedrolle. Selv om arbeidsforholdene garantert ikke har vært optimale, kan slike kriser og tvungne omkalfatringer ofte by på kreativ vitamininnsprøytning.

Og noen ganger ikke.

Barsk posering

Utover litt flere X-kromosomer i det ovale kontor er det ikke så altfor mye nytt i Washingtons mørke korridorer.

Serien er fortsatt visuelt ganske uinteressant, og den dramatiske framdriften har fortsatt lavt turtall. Mediesatiren er fortsatt klønete (selv om det er en viss treffende snert i at CNN-eksperter bruker masse tid på å overanalysere et av Claires håndtrykk på en offentlig tilstelning), replikkene fortsatt langt fra så slående som leveringen skal ha oss til å tro, og den barske poseringen er fortsatt bare posering.

Hovedpersonene sprader fremdeles rundt blant marmor og mahogni som selvhøytidelige guder på Olympen, og er like løsrevet fra virkelige, menneskelige problemstillinger som dem, også. Og av en eller annen grunn vies det fortsatt tid til det svarte karismahullet Doug Stamper.

Frenemies

Produksjonen har håndtert Spaceys sorti ved å ta livet av Frank mellom sesongene, under tilsiktet uklare omstendigheter. Var det et naturlig dødsfall eller ikke? Det er ikke en kjempeelegant løsning, men gitt omstendighetene fungerer det bedre enn man kunne ha fryktet (og gir dessuten litt ufrivillig komikk da Claire ser gjennom bilder fra likvaken, og samtlige bilder fra den åpne kisten er komponert for å skjule den dødes ansikt – en slags begravelsesvariant av nakenscenene fra «Austin Powers»).

Uansett, nå er det Claire som prater til kamera mens hun prøver å rydde opp i vrakgodset som var Fransk feilede presidentskap, samtidig som hun må forholde seg til utfordringene i sitt eget: Et skjerpet trusselbilde, muligens forsterket av kvinnehat mot USAs første kvinnelige president, nasjonale katastrofer som kjemikalielekkasjer, og ikke minst de sedvanlige tronutfordrerne og maktspillerne som lurer bak gardinene.

Tilskuddene denne gangen er søskenparet Bill og Annette Shepherd, spilt av Greg Kinnear og Diane Lane. Spesielt sistnevnte, som gammel skolevenninne av Claire, er i fin form, selv om man skulle ønske hun fikk litt bedre materiale å jobbe med.

Relasjonen mellom Claire og Annette ser ut til å utvikle seg til en lovende pissekonkurranse mellom to frenemies med lang forhistorie, og gjør i det minste et forsøk på å tematisere maktdynamikk kvinner imellom, selv om den – som så mye annet i denne serien – inntil videre mer legger an en positur av viktighet enn faktisk å si noe viktig.

Akterutseilt

Serien fikk en gyllen mulighet til å finne seg sjæl på nytt i år, men virker ikke særlig interessert i å gripe den. For selv om «House of Cards» kanskje har klart å komme seg vekk fra Spaceys skygge, er den fortsatt fanget av sitt eget påtatt nihilistiske prosjekt, og fortsatt så overbevist om sin egen uimotståelighet at den ikke gjør noe særlig innsats for å holde på oppmerksomheten vår.

Og uten Spaceys avledende fokustyveri er det kanskje enda tydeligere enn før at den i bunn og grunn har vært en ganske retningsløs serie over lang tid nå, et rorløst skip som – gitt dagens politiske klima – virker merkelig akterutseilt og irrelevant, uten noe særlig innsiktsfullt å komme med, verken om vår tid spesielt, eller den menneskelige tilværelse generelt.

(Anmeldelsen er basert på de første tre episodene.)